Vannblemmer, gnagsår, bakteriekaker og rennaræv…
Etter at ungene er sørget for på morgenen så er det til med å lete etter dressen, skjorta, småskoene, bundaden, bunadssølvet, bunadsskoene, flagg, sløyfer og alt annet som forventes å være i bruk. Det er omtrent på denne tiden man unisont i et byggefelt kan høre brøl ala “møkkadag, kan vi ikke heller være hjemme” osv.. men sakte men sikkert finner man tingene man trenger og blir klare for nok en 17 mai. Innimellom leting og påkledning har selvfølgelig unger mast om mat, katter blitt sluppet inn og ut 14 ganger, mobiler og bilnøkler forsvunnet, funnet og forsvunnet igjen opptil flere ganger.
Bilen parkeres, unger møter opp til tog-gåing, foreldre finner sin plass på torget og gjør så godt man kan i å unngå diskusjoner med garvede torg-ståere som nok et år mener å vite at løypa til barnetoget har forandret seg. Så begynner det:
Pelle politibil kommer først og viser vei, akkurat der de gikk i fjor. Deretter kommer skolekorps og skoler på lang-lang-laaaaang rekke med innslag av “profesjonelle” korps innimellom. Herved har jeg et ønske for 17 mai i Hønefoss i år : Kan dere vanlige skolekorps når dere kommer over torget være så vennlige og holde dere til “barabapp barabapp barabappappappappapp” på skarptromma når dere tusler over torget og heller overlate spillingen til de som kan det. Det blir ærilg talt for dumt å høre en jamrende svak versjon av gammel jegermarsj spilt på en blåsetut i plastikk og fine farger kjøpt på kiosken når korpset 40 meter bak faktisk kan spille.
Til slutt bærer det hjem. Finstasen byttes ut med behagelige klær. Terrassen skal benyttes. Bilen parkeres for dagen. Duggfrisken fiskes hendig frem fra kjøleren og 17 mai er endelig igang. Hvorfor gjør vi alt dette egentlig kan man jo egentlig spørre seg, og tør man spørre en i en 17-mai-komite så får man høyst sannsynlig et svar som dette: “Vi gjør jo dette for ungene sånn at de får det som de vil ha det”.
Feil, feil og atter feil!!!
Hadde vi feiret 17 mai for ungene, feiret slik de vil, gjort alt på ungene sine premisser så hadde toget gått ca 500 meter før alle fikk hver sin is og brus og dro hjem. Ikke en eneste kjiperud lang tale hadde de måttet lide seg gjennom. Vel hjemme hadde de fått enda mer brus, is, vaffel, pølse, etc før de hadde hivd på seg shorts eller lignende og daffet resten av dagen.
DET hadde vært 17 mai for ungene.
Nåvel…
Hurra for 17 mai og Norge og alt det derre der…
Er vel noe de fleste kjenner seg i… På sånne dager er det derfor helt OK å ikke ha kids, så vi stikker på etagilde i stedet for ut blant stressa folk 😉