Til alle kjente og kjære; Tusen takk for at jeg fikk lære å kjenne dere. Tusen takk for alle de hyggelige ord opp igjennom årene. Tusen takk for all vennlighet og oppmuntring jeg har fått på jobb og i idretten. Men nå er det slutt. Kroppen vil ikke mer.

Hodet er tettere enn sluket på badet jeg hadde i leiligheten i Ådalsgata som måtte ha 2 flasker med spesialmiddel fra under disken, litt sånn som pornofilmene på videosenteret i gamle dager. En flaske først, skjedde ingenting, så en flaske til. Gikk i stua for å riste på hodet over idiotsluket, og akkurat i det øyeblikk hørtes det ut som ei ku rauta inne på badet og alt, tilogmed plastikken på slukrista forsvant. Jeg kunne laget mat nedi der akkurat da.

Skuldrene verker verre enn de gjorde da juniorlaget i Ringerike ishockeyklubb hadde taklingstrening på 80-tallet. Spillerne stilte seg opp på lang rekke fra mållinje til blå ca en meter fra vantet og så var det om å gjøre å komme seg fra mållinjen og opp til blå. Denne øvelsen ble aldri tatt da vi hadde kamp den nærmeste uka.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Fingrene mine verker som besatt. Det er forøvrig det eneste positive opp i alt dette, for nå verker ikke den ødelagte lillefingeren noe særlig i det hele tatt i forhold til resten av leddene.

Magen er forsåvidt ok.

Hoftene verker til de grader at jeg går med kongsbergknekk fra godstolen og nesten til toalettet. Skrittene er kortere enn skøytetaka til en dødssliten Alvarstein på Narvik. Utsiden av hoftene er så vonde at jeg tenker på om livet er no særlig dårligere uten underkropp?

Ankler og knær er i ferd med å gi seg totalt. Det knaser og knekker verre enn da jeg tråkka på handleposen og ei Wasa knekkebrødpakke lå der inne.

Det er rett og slett vondt å leve nå.

Jeg er hinsides pjusk

Lurer på hva som skjer nå temperaturen kommer opp i 38,5…

Tør ikke tenke tanken engang.