Tiden var kommet
Jeg har mange ganger tenkt tanken på det å skaffe meg norsk statsborgerskap og da også et norsk pass, og nå har tiden kommet. Brexit og alt det tøys og rallemikket det har medført mht pass og oppholdskort gjør at tanken på norsk statsborgerskap og norsk pass har modnet mer enn de avokadoene som alltid glemmes innerst i fruktskuffen i kjøleskapet.
Jeg har siden jeg var 15 år hatt britisk pass og statsborgerskap, men ikke norsk, og egentlig levd greit med det. Dengang var det ikke lov med dobbelt statsborgerskap, og siden jeg ikke så for meg 9 mnd tjenestegjøring i gokkmokk som noe lurt så ble jeg værende britisk.
Jeg har flere ganger tenkt tanken på å søke, men har stoppet fordi jeg syntes 3500,- var for dyrt (husk den summen til senere).
Det skal jo sies;
Jeg har jo et etternavn som ikke akkurat roper at det kommer fra et lite gårdstun i en lysning i skogen i en liten sving på Ådalselva noen steinkast ovenfor Hallingby, men tro det eller ei, litt av meg kommer derfra. Bestefar het Garntangen og var fra Ådal’n… og da er man selv også litt fra Ådal’n..
Fornavnet mitt, det offisielle som ikke er Jim, skriker jo heller ikke ådøling oppvokst på Benterud, men det er nå engang på Benterud jeg har oppveksten min.
En dag i november skred jeg så til verket.
Hentet kaffe, satte meg godt til rette, pusse fingertuppene og rensket hodet. Nå skulle det søkes.
Jeg hadde jo et lite håp om at 54 år boende i Norge, norsk mor, full norsk skolegang, og nå over 30 år ansatt, jobbende og skattende i/fra samme bedrift skulle tilsi en litt enklere vei til det norske statsborgerskapet enn alle de andre som kommer og søker lykken i Norge.. men slik er det ikke.
Jeg behandles som alle andre som kanskje mistenkes for å forsøke tuske til seg noen fordeler og et norsk pass. Her må full komplett søknad til.
Jaja..
Klikka, klikka, klikka, på all verdens greier… til og med etter at UDI kjenner igjen mitt norske personnummer jeg har hatt siden jeg kom som baby til Norge så skal det klikkes og bekreftes.
Her skal skal det svares på det meste.
Det må sies:
Jeg fatter ikke at byråkratiet behandler alle likt på dette punktet. Jeg forstår at Norge må ha standarder, prosedyrer og fullstendig sjekk for alle som kommer til landet, men når personer som meg og andre i tilsvarende situasjoner klikker seg inn, og systemet kjenner igjen personnummer, så burde det være mulig med en “light” løsning basert på antall år man har bodd i Norge.
Nåvel…
6500,- betalt for å sende inn søknad. (alt har selvsagt økt bittelitt i pris)
Politiattest bestilt (og mottatt etter 2 uker)..
Time bestilt på utlendingsforvaltningen
Så gjenstod det bare å finne papirer på at jeg kan:
-litt norsk
-litt samfunnsfag
Jeg kan ikke skryte av å stå på seierspallen i norsk og samfunnsfag fra skoletiden, men jeg får nå inderlig håpe at karakterene i norsk, fysjom-norsk samt o-fag, samfunnsfag og geofrafikk duger for å kunne tre inn i de norskes rekker.
I skrivende stund er søknaden min til behandling hos UDI. Inntil 12-24 måneders behandlingstid. Dvs, den hyggelige damen i skranken sa 12-24 mnd behandlingstid, men håpet var at det skulle gå raskere.
Jeg venter i spenning.
Oppdatering:
Dette innlegget ble startet skrevet noen dager etter jeg leverte inn alle papirer og offisielt søkte.
Det tok faktisk ikke mer enn noen uker. Min søknad må ha havnet i en «han-har-bodd-i-Norge-i-54-år-og-har-full-norsk-skolegang» haugen.
E-post er mottatt med at jeg nå er innvilget norsk statsborgerskap og at jeg ganske så snart kan steppe opp på pass-avdelingen på stasjonen og søke om det også.
Jeg feiret altså julen 2024 som nordmann.
Det var ganske likt som 2023 og mange mange før det..