Det lysner ute mer og mer. Vi har passert 1 mars og temperaturer begynner å bli såpass at barn godt kan være ute og leke mer enn de sitter inne og spiller (og kanskje leker), men det er jammen meg ikke lett å få disse ungene ut uten et fjes mer muggent enn den boksen med mais glemt av innerst i kjøleskapet.
Vi har ingenting å finne på!
Hvor mange av oss har ikke hørt den setningen? Barn i dag har dessverre veldig fort veldig lite, eller faktisk ikke noe, å finne på. Dette selvfølgelig basert på et livstempo utelukkende sammenlignet med hvor mange ping!! de har på spillet de til enhver tid er altoppslukende opptatt med.
Det skal ikke mer enn litt ekstra trafikk på linja så det medfører lagging (altså forsinkelser) før trivselsfaktoren er lik mer eller mindre null.
“Gå ut da vel” sier vi.. og får et blikk som om vi akkurat har falt ned fra månen.
Det å bare gå ut er tydeligvis noe som gikk av moten med tresko, hoppe strikk, cordfløyelsbukse og apachesykkelen.
Umiddelbart etter man har sagt “bare gå ut og lek” får man jo spørsmål om å gå hvor, med hvem, gjøre hva, og når man svarer “bare gå ut og finn på noe” ser de på deg med et blikk du ikke har sett siden hovedgruppa i Kristelig Folkeparti så forplantningsepisoden i Kroppen-serien til Trond Viggo.
Det er tydeligvis vanskeligere å bare finne på noe i dag enn det var tidligere.
Det å gå ut og sparke fotball er ikke lett, det er jo ingen som deler lag. Det å gå ut å sykle og evt lage en hinderløype er jo nær sagt en umulighet. Kanskje har EU nedlagt veto mot leken “kappe land” siden det jo innebærer bruk av kniv? Hva med klinkekulene, er de forbudt nå? Det å gå i skogen og klatre i trær er vel og kanskje i vanskeligste laget…eller kanskje forbudt?
Det verste er at alt er vår egen feil. Ikke vår personlige men samfunnets. Det er sånn det har blitt. Vi kjører hit og bringer dit. Alt er organisert og tilrettelagt i reneste Egon Olsen stil. Det finnes knapt noe rom for improvisasjon og utvikling av fantasi slik at de faktisk klarer å finne på noe bare ved å gå ut,
“Gå ut” blir jo nå nærmest oppfattet som en straff.. Det samme blir jo for øvrig trege datalinjer, grønnsaker til middag samt å måtte skifte undertøy mer enn to ganger i uka.
Jeg mener man nå må starte en folkeaksjon for å få opp fantasien hos barn. Denne kan gjerne startes på SFO slik at denne anti-organiseringen for ungene i starten foregår i ordnede former og med kvalifisert personell innen rekkevidde i tilfelle ett eller flere barn pådrar seg hjerteinfarkt eller slag fordi ingen voksne organiserer leken deres. Jeg kan til nød akseptere at de vokse finner frem en fotball eller annen type leke, men så skal beskjeden være “gå ut og lek”.
Det er dessverre slik at vi har gått fra å være et “jeg vil ikke inn” samfunn til et “jeg vil ikke ut” samfunn blant ungene.
Det handler om å få være inne og spille. På playstation, xbox, pc, ipad, tlf, etc. Får de beskjed om å gå ut fra ett hus tar det ikke lang tid før de er på plass i det neste med “kan vi få være inne og spille”. Svarer man da “nei, vær ute, finn på noe ute” ja da ser barna ut som om man har stjålet lørdagsgodteriet til alle sammen.
Hva skjedde med å bare være ute og leke?
Veldig mange gode poeng her – er hjertens enig. Når det er sagt, er det ikke noe nytt at barn griner på nesen av grønnsaker til middag, og jeg husker fortsatt setningen “gå ut og lek” som straff. Det skjedde gjerne når de voksne syntes at vi bråkte for mye. Faktisk måtte vi være ute minst en time per dag, og når det ikke var noen andre barn ute å leke med og regnet høljet ned, ville jeg mye heller vært inne med puslespill, legoklosser og fargeleggingsbøker. Og noen ganger gikk jeg hjem til venninnene mine og spilte Monopol eller lekte med dukker istedet. Men ingenting var heller så gøy som når vi var mange ute samtidig og spontant begynte å leke “boksen av” eller hoppe tau. Er denne voksenkontrollen et storbyfenomen?