Hva gjør “vi”….?
Det viser seg jo da at mitt blogginnlegg “Oppdra ungen din selv – skolen og læreren har ikke tid” har vekket ganske mange fra dvalen og faktisk fått dem til å kommentere og diskutere. La gå at mye av kommentarene har kommer fra de som har på en eller annen måte følt seg truffet -urettmessig og fordi jeg sa jeg ikke skrev om unntakene- men kommentarer har og kommet fra trenere og lærere som forteller at de opplever alle de tingene jeg skrev om.. Etter å ha lest alle kommentarer og svart på de så sitter jeg igjen med følgende undring:
Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi reagere? Kan vi reagere? Hva slags adferdskorrigering kan vi tillate oss? Kan vi bruke press? Ultimatumer?
Jeg velger denne gang å utelate skolen fra diskusjonen fordi skolen skal jo strengt tatt ha ordninger og reaksjonsmønstre overfor elever og foreldre som ikke følger med og opp skolens kjøreplaner. Skolen har retningslinjer og handlingsplaner. Skolen har et regelverk… De må bare følge det…. så skulle og burde lærere, foreldre og elever være ivaretatt.
Jeg tenker da nå å se på idretten. Hva kan en trener gjøre når han på laget har ett eller flere barn som alltid kommer for sent.. som alltid forstyrrer.. som aldri følger med.. som stort sett aldri har med det de skal.. Treneren har jo et dilemma. Skal treneren velge å bruke mye av hver eneste trening på omtrent ren skjær oppdragelse av dette barnet…eller skal treneren ta affære overfor foreldrene…og da barnet også selvsagt?
Jeg tenker jo at reaksjonsmønster i en storklubb i en større by kanskje blir noe helt annet enn reaksjonene man kanskje gjør i en mindre by i en liten klubb pga antallet barn som står og “skriker” etter å være med. Jeg vet om tilfelle i en storklubb der en 13-14 åring ble bedt om å begynne i en annen klubb fordi vannflaska ble glemt to treninger på rad.. Grunn: Foreldre og barn var tydeligvis ikke forberedt på den satsingen som skulle til. Dette er jo et ekstremtilfelle selvsagt.. Men hva kan en trener egentlig gjøre? Hva har en trener lyst å gjøre? Hva slags reaksjoner skal en trener og en klubb tillate seg overfor foreldre/barn som ikke følger regler og opplegg? Skal man som trener måtte godta alt fordi “vi har betalt treningsavgift” eller skal man etter å ha forsøkt og forsøkt bare innkalle foreldre og informere at de og barnet nå ikke er ønsket i klubb/lag lenger?
Det kunne være interessant å lese hva trenere/foreldre/fagfolk mener man skal gjøre i slike situasjoner der individet rett og slett ødelegger for en gruppe. Jeg vet selvsagt at det er mange familiesituasjoner rundt omkring. Jeg vet og at det er mye og mange problemet det slites med… Men på tross av det.. Hva gjør man som trener når man ikke får det til å fungere i et lag pga ett barn og da gjerne også med totalt uinteresserte fraværende foreldre..? Noe å ta med seg når man tenker tanker om dette er jo og at de aller fleste idrettsklubber er drevet på frivillig basis og på ingen måte har økonomi til å ha psykologer og evt andre på lønningslista.
Ps! Jeg vil gjerne legge til at jeg skriver generelt og ikke om bestemte personer eller klubber. Dette temaet er viktig for mange og oppleves etter hva jeg har skjønt av mange frivillige trenere ute i Norges land.
#idrett #barn #ungdom #klubb #foreldre #trener #lærer
Jeg er litt “ensporet” kanskje i tankegangen, men når man har drevet med hunder i mange år så blir man vel litt sånn. Jeg har fire store hunder og en liten, og for å få ting til å fungere med en flokk så må man ha litt oppdragelse på dem. Det er kun en ting som fungerer på hunder. Vær konsekvent og gi belønning. Gjør de ikke som de skal, så er det NEI, og prøv en gang til. Gir du opp med hund er løpet kjørt neste gang. Da tøyes strikken ennå lenger. Så når jeg fikk unger, tre ble det gitt etterhvert, så fikk de “hundeoppdragelse” Jeg satte standarden og truet aldri med noe jeg ikke gjennomførte. Konsekvent. Med hunder må man reagere der og da og ikke 3 minutter senere. Det har resultert i at jeg har drevet barneoppdragelse på unger som slett ikke kan oppføre seg. Sitt og bli fungerer alle steder. Ikke alle foreldre er like enige, men det blåser jeg i. Skal de være med på noe jeg er ansvarlig for, ja så må de høre og oppføre seg. Mye enklere om en setter en stram linje først som en kan myke opp, enn med en slakk start som en skal stramme inn. Det er ingen som trives med ufordragelige mennesker i nærheten. Så trenere, bruk tiden på de ungene som vil lære og vil prestere, så får de som surrer og tuller ha noen treninger i “benksitting”.
Lillian: Jeg og har full kontroll hjemme..men hva gjør du som trener om foreldrene slår seg storvrange om/når du benker deres barn? Hvor langt skal man gå?
Lillian: legger til… Jeg er ikke i en trener-“jobb” nå altså, jeg bare lurer..
Hvis jeg hadde vært trener/instruktør ville spurt barnet først: Er det dette du vil, eller er det en annen sport som interesserer deg mer? Det er dessverre ofte at det er foreldrenes ønske og interesser hva ungene skal drive med av sport og aktiviteter. Pappa spiller golf og da SKAL sønnen spille golf, uansett. Kanskje barnet ikke tør å si det rett ut hjemme, men rett og slett ‘krangler’ med f.eks. trener/instruktør først, fordi de rett og slett VIL bli ‘kastet ut’, barn kan være veldig ‘lure’ på sin måte.
Lene S.: mulig.. Men hva hvis ikke?
Det jeg skrev hadde jeg tatt som 1.pri – og så hadde jeg tatt det derfra. Jeg er ikke typen som tar problemer på forskudd, gjør man det og de oppstår, da blir problemet dobbelt. Har det vært prøvd av trener/instruktør i ditt område? Her i Oslo løste det seg i en klubb min svoger er trener. Jeg skal lufte innlegget ditt for han, hvis han vet hva blogg og kommentarer er, he he.
Lene S.: Her er mye prøvd (ikke av meg, er ikke treneren) uten gode resultater.
Jeg hadde benket dem, så fikk foreldrene gjøre hva de ville. Om de ikke var fornøyd med at ungen deres måtte høre og gjøre som treneren sier, så får de finne et annet sted å trene. Umulige unger er tidstyver som stjeler dyrbar tid til de som vil trene, vil lære og kanskje ha ambisjoner om å komme på A-laget eller hva det nå heter. Hvorfor skal umulige unger sinke og holde tilbake unger med ambisjoner? Om foreldrene ikke ser det, så er det deres families problem. For forhåpentligvis er disse som ikke gidder i mindretall? Min yngste datter sluttet med speider fordi det ikke var noe struktur og de umulige fikk herje på. Nei la ikke andre lide enn de som virkelig eier problemet.