men det var jo ikke min skyld…

Marerittene har revet i meg i 6 uker nå… jeg har knapt sovet.. minnet om den dagen, den kvelden gjør at jeg kaldsvetter bare øynene mine lukkes og det blir mørkt.. Jeg vil egentlig ikke lukke øynene.. jeg vil holde de åpne.. Jeg vil at det skal være lyst.. Jeg vil se alt..

Det startet som en vanlig dag. Jeg dro på jobb da det var mørkt, jobbet da det var lyst og dro hjem da det hadde mørknet igjen. Jeg spiste middag med familien min. Vi gjorde som familier gjør på etterimddager og tidlig kvelder. Stemingen var så fin og god. Vi fyrte i peisen og tente lys. Gutta satt med pad’ene sine og kona og jeg med hver vår kaffekopp og kjente at nå var livet godt. Litt etter hvert så beveget klokka seg mot åtte-tiden og det var tid for meg å dra på trening. Jeg fant frem alt jeg skulle av skiftetøy, sa hadet og godnatt til de jeg visste ville være i søvn da jeg kom hjem og så gikk jeg ut til bilen. Det var bekmørkt ute…ikke uvanlig akkurat i gata vår fordi gatelyset egentlig ikke har virket på mange år annet enn sporadisk..

Det må ha skjedd ett eller annet med belysningen for veien ned til sentrum er like beksvart som rett utenfor hjemme. Jaja, tenker jeg, det er godt man har gode lys på bilen…for nå var det mørkt. Det kommer biler imot og så sånn sett går det greit. Rett før sentrum møter jeg en bil som ligger veldig ut mot midlinjen så jeg legger bilen litt mer ut mot kantlinjen på min side… og det er da det skjer…

Det siste jeg oppfatter er et halvt ansikt med skrekk i blikket som ser på meg… eller jeg føler hvertfall ansiktet ser på meg.. Hvor kom det ansiktet fra? Hvor kom det det mennesket fra? Det var jo ingen der for et bittelite sekund siden… Jeg kjenner det dunker i bilen…jeg ser et ansikt som treffer frontruta på passasjersiden selvom jeg står på bremsen og stopper så fort 50km/t lar meg stoppe.. jeg kjenner dunket…litt sånn som da vi engang kjørte over en svær grevling… HVOR KOM DET MENNESKET FRA???

Jeg hopper ut av bilen og løper bort til personen som ligger der.. det er en ungdom på 15-16 år… flere kommer til… det blir forsøkt gjennoppliving.. Det eneste jeg klarer å tenke er jeg så han ikke… jeg så han ikke….jeg så han ikke…. Ambulansepersonalet hjelper meg og.. Politi snakker med meg… jeg må blåse… alt er ok… jeg klarer bare si  jeg så han ikke…. han blir kjørt bort… men livet var ikke til å redde…

Jeg blir frikjent…men jeg er dømt…

Jeg må ha med meg dette resten av livet…

Gutten hadde bare sorte klær og ingen refleks.. Retten fant ut at det var ikke mulig å se denne personen som gikk på kanten av bilveien og tilogmed på feil side.

Det hjelper ikke meg… Jeg har drept et menneske. Jeg har stirret trafikkdøden rett i øynene.

Alt dette over her har selvfølgelig ikke skjedd meg, men det har skjedd mange andre. Det holdt på å skje meg et par ganger i fjor høst og tidlig vinter. Jeg holdt rett og slett på å kjøre på folk som gikk langs veien uten refleks…Det var ikke mulig å se de… Det er egentlig helt vannvittig at folk er ute og går på bilveier uten refleks nå når det er mørk. Det er omtrent ikke mulig å fatte at man gambler med livet sitt på den måten. Det hjelper ikke om man har retten på sin side heller… har man drept noen så sitter det der for alltid…

Det kan godt hende det ikke er kult å bruke refleks…..men det er mye mindre kult å være dau…

BRUK REFLEKS ! 

#trafikk #sikkerhet #høst #vinter #refleks