Dette er en uttalelse jeg har blitt påminnet mange ganger..
Det skjedde vel da jeg var 10-12 år og i et travelt øyeblikk hadde brukt noen ord ikke helt forenlig med det å nettopp bare være 10-12 år gammel. En eldre dame i gata hadde overhørt dette ikke så veldig fine ordforrådet (jeg hadde jo da rett og slett bannet omtrent som en innbarka gammal nordlending) og sa i klare ordelag da hun traff meg at om jeg sa slikt kom jeg ikke til Gud.. hvorpå jeg svarte med rimelig klar stemme, ifølge min egen mormor som fikk dette referert i ettertid,: “jeg ska’kke til Gud, jeg skal til Rune og spelle fotball”.
Hvorfor nevner jeg dette nå? Jo, fordi jeg hadde innlegget “Når gikk du sist på uanmeldt besøk” på trykk i Nrk Ytring, som havnet på Nrk.no’s forside, på Sol.no’s forside, ble nevnt i Nrk’s nyhetssending og nå i dag har ført til at Nrk Ukeslutt har ringt meg. Dette med å gå på, eller ta imot, besøk har vist seg å være litt av en tankevekker hos mange. Ikke bare fordi man nær sagt ikke gjør det lenger, men også hvorfor….. kanskje mest hvorfor.
Jeg for min del har blitt sittende å tenke endel på “gamle dager” etter jeg skrev det innlegget. Hvordan var det egentlig dengang? Var alt så fritt? Ja, i forhold til i dag er det det. Det var hjem fra skolen, litt mat og så rett ut.
Jeg er ikke sikker på i hvilket år det å sitte inne med spilling tok over som hovedgeskjeft for barn, men faktum er uansett at det de aller fleste fra pre-sitte-inne-og-spille-hele-tiden-generasjonen stort sett husker best og nevner med en gang det snakkes om slike ting er: “Vi var ikke inne, vi måtte jages inn, ikke som nå når du må jage unga ut”. Sånn var det også. Det var ikke uvanlig at foreldre måtte rundt på de forskjellige arenaer der vi kunne drive lek/idrett av ymse slag, organisert av oss unger selv, for å få oss inn til middag eller legging.
Det som er klink sikkert (dvs 100%) er at det var mer åpent før. Du kunne ringe på en dør, se den åpne og bli møtt av et blidt fjes som kunne avmelde at “dessverre, xx er ikke hjemme, men h*n kommer hjem om en stund”. Enten det eller “bare kom inn du, xx skal bare spise ferdig”.
Etter innlegget ble gjort offentlig av Nrk har jeg fått høre mange opplevelser rundt dette temaet om å gå på besøk uanmeldt, og sitter vel igjen med inntrykket at det det var, og kanskje enda er, enda mer vanlig på landet, i vest og i nord, dette med å bare stikke innom.
Jeg tror dessverre det er vi i teknologigenerasjonen som har ødelagt mye.
Det er ikke barna selv som har bestemt at alt skal avtales. Det er vi voksne som har det så travelt at det allerede i første klasse avtales lekegrupper på fritiden. Ordninger der foreldre skal hente eget og 2-3 andres barn for at de skal få lekt sammen. Hva gjør sånt med de som vokser opp? Jo, de blir vant til at alt organiseres av andre og dermed mister evnen til å finne på noe/organisere noe selv. Da er det ikke rart at man som voksen heller ikke gjør noe uten å avtale først.
Mange uttaler seg om dette og det er ikke uvanlig å lese/høre at det er 20 år siden man sist bare stakk innom noen for å hilse på. Tenk på det. Jeg er skyldig i det selv. Tror ikke jeg har bare stukket innom noen siden tiden før bestekompisen min døde for over 20 år siden. Ser også at mange uttaler at det er så stress å få besøk, det er ikke ryddig, man har ikke noe å by på, man har ikke helse til å oppvarte. Det er nok en oppfatning mange har, men stikker du feks innom en familie med barn i hus; Forventer du da egentlig et striglet hjem eller er det ok at det ser ut som det bor barn der og?
Dere som får besøk, hva tror dere egentlig de som stikker innom forventer? 3-retters middag og et show? Eller kanskje bare en hyggelig samtale og en kopp kaffe?
