Det snakkes og diskuteres igjen på Twitter om norsk ishockey og fremtiden for norsk ishockey. Det gjør det sikkert mange andre steder og, men det er nå engang der jeg ofte leser mest ris/ros av alt og alle innenfor hockey. Det som diskuteres og snakkes mest om er;
Hva vil vi være?
Hva vil vi oppnå?
Hva skal kravene være?
Hvem skal få være med?
Mye av dette er lett å svare på siden man jo da bare kan svare opp en ønskesituasjon for norsk ishockey.
Dessverre er det ikke like lett å svare på «hvordan skal vi oppnå dette».
Som skrevet tidligere flere ganger så er det veldig enkelt å kritisere..men ikke fullt så lett å komme med løsninger.
Flere ishaller; Joda, bra det, men vi blir ikke en topp A-nasjon bare på grunn av det.
Større ishaller; Joda, bra det også, men vi blir heller ikke en topp A-nasjon pga setekapasitet i hallene.
Alt henger sammen. Helt fra jobbingen på skøyteskole til administrasjon rundt elitelaget i klubben. Det ene genererer det andre i idretten. Det er i mine øyne altfor enkelt å bare si «sett det og det kravet» siden veldig mye da vil ekskludere veldig mange klubber.
Jeg synes det er mye mer interessant å se på hvordan vi skal kunne komme frem til at de 10 lagene som er i toppligaen i Norge (samme hva den heter) har spillere som kun spiller hockey. Spillere som er ansatt i klubben med minstelønn det kan leves av/for. Så har man selvsagt «lærlinger» som kommer til fra egne rekker/samarbeidsklubber.
Hvordan skal klubbene i norsk ishockey settes istand til å lønne 23 spillere med en anstendig lønn, samt i tillegg ha til utstyr/reiser/etc. Hva blir det budsjettet?
Ikke sett det som krav, sett det som mål.
Norge og norsk ishockey er ikke store nok pr nå til å sette store krav, men ikke noe feil med en stor målsetting.
Jeg må ærlig innrømme at jeg heller ikke har noen løsning på dette. Det handler om mye penger.
Norsk hockey er langt unna å bli bedre. Problemet starter med publikums interesse. Ser man på fotballen også så har de mange år fler på baken og man ser også der at klubber uten publikum ikke er levedyktige på høyeste nivå i lengden. Uansett idrett kan ikke klubber regne med inntekter kun fra enkelte privatpersoner i lengden eller at sponsorer skal stille opp for alle, der er idretten for liten enda, og inntjeningen til sponsorene er minimal i forhold til hva de i utgangspunktet må spytte inn for å tjene på det (som er hva de fleste sponsorer egentlig håper på). Norsk hockey er i dag hovedsaklig drevet av vedledighet, noe som ikke er bærekraftig når klubbene er nødt til å satse millioner av kroner for å bli konkurransedyktige og bedre. Vi er en liten nasjon, og sporten er veldig liten i verdenssammenheng. Det er bare fakta og noe vi må leve med. Å starte med flere ishaller kan henne hjelper, men bare kanskje, for nasjonen blir ikke så mye større av den grunn, men vi gir i alle fall flere barn og unge muligheten til å bedrive en både sunn og spennende idrett istedenfor å reke gatelangs eller trykke på mobilen 10 timer hvert døgn. Men dette burde vært en større del av statsbudsjettet, og da ikke for å gjøre oss større som ishockey nasjon.
Spør du meg så er ikke Norge større enn at kanskje 4-5 klubber kunne stilt i en bedre liga, og heller hevet 1. divisjon et hakk selv om forskjellene muligens hadde blitt større til å begynne med. Si de 5 beste norske lagene ble innlemmet i SHL og hatt et større sammarbeid med våre naboer selv om de er rivaler vi elsker å slå. Så fikk 1. divisjon være stedet man kvalifiserer seg til evt opprykk til SHL med tilhørende kvalifiseringsspill mot de andre norske lagene eller evt de svenske lagene som også må kvale for opprykk. SHL ville blitt større, Norsk hockey ville blitt større og de svenske lagene ville neppe lidd noen nød. Men så ser jeg kanskje ikke helt for meg at svenskene er interessert i noe sånt sammarbeid heller da ligaen dems er flere hestehoder bedre enn den norske totalt sett.
Store mål krever langsiktig tankegods. Stikkord er bredde, utstrekning og farvel til pølsepapirmodellen altfor mange klubber kopierer i den tro at den virker lenger enn 5 kvarter.
Jeg tror at fremtiden for nordk ishockey ligger i publikums interessen for sporten som saadann. Da jeg vokste opp (for en del aar siden) var vintersport stor, og hopp som sport nr.1. Kollen var donn full, inkludert gratishaugen naar det var renn. I Livbakkenn paa Honefoss var det etpar aftenhopprenn aarlig og folk kom for aa se!!. Liv og Fossekallen stillte drossevis av gutter i klubbrenn hver Lordag, og folk kom for aa se,
Naa er til og med skihopping en sport som ikke greier aa faa tilskuerrtall som monner i Norge. Man maa se paa samfunnet som Norge er blitt, og finne ut hvis sport er av interresse, og kan konkurrere med annet man ser paa TV. Og saa bedomme hvilken posisjon hockey kan finne.
En ting maa forandres (og det gjelder ogsaa for fotball) i Norge. Det er elementer blandt klubb-fans som er bare pobel, uttrykker seg som de ikke har noe utdannelse, og er stort sett ute ette aa lage braak, enten de kaller seg “Klanen” eller gud veit hva. Denne ukulturen maa vekk.
Det er ikke bare spillere som må lønnes, en må også ha en administrasjon. Slik mange klubber drives i dag klarer en ikke å drive profesjonell markedsføring og organisasjonsutvikling for å nå ut til sponsorer og publikum. En primus motor med engasjement på eiersiden som ønsker å stå i dette 4-6 år uten å få noe igjen for store investeringer på kort sikt er også viktig. På lengre sikt kan det være mulig tjene en liten slant i klubbene, men det krever stabil og god cashflow i den tiden proffesjonaliseringen skal bygges. Det må også satses bedre i de yngre rekkene, slik at vi (hele seriesystemet) rekrutterer egnenuviklede spillere opp til øverste og nest øverste nivå. Det er jo litt snålt å se at en i 1. div bruker utlendinger for å forsterke lag. Det burde vært unødvendig, men er det kanskje i dag. Litt av problemet i noen av 1. div klubbene og også Fjordkraftligean, er jo at vi er alt for dårlige på rekruttering. Så må det være gøy og gå på kamp i 2022, da er ikke standarden på hallene bygget på 60 og 70 tallet godt nok, det må fornyes og utvikles. Elitehockeyen jobber ikke bare med toppidrett, men også underholdning. Denne underholdningen konkurrerer med masse andre tilbud, og da må rammene rundt kampene og det sportslige innholdet bli konkurransedyktig. I forhold til annen idrett og andre kulturarrangementer.