Denne setningen, eller noe tilsvarende, som en venn fortalte meg noen dager etter 22 juli 2011 har bitt seg fast i minnet om hva som skjedde den dagen og hva ungdommene, barna, måtte lide seg gjennom på grunn av en gal manns gjerninger ute på Utøya.
Setningen ble etterfulgt av “Jim, dette vil du ikke høre for detaljert om. XX dro ut med den hvite båten sin og parkerte en rød en. Han har ikke orket dra ut til den siden”. Det skal legges til at spørsmålet i overskriften ble stilt av en gutt som hadde blitt skutt i munnen/hodet men som heldigvis levde, men blodet samlet seg i munnen og han trengte spytte det ut.
22 juli 2011 satt kona og jeg i stua hjemme i Hønefoss sammen med et vennepar fra Bergen. Damene tror jeg drev med noe kles-greier mens vi mannfolka så på Tour de France. På ett tidspunkt ble vi så oppmerksomme på nyheten om bomben i Oslo og satte over til nyheter på tv for å se hva dette var. Etter en god stund begynner så Facebookfeeden å fylles av venners bønn om å komme seg ut i båter, de som har det, for å redde ungdommer som svømmer fra Utøya på grunn av skyting. Resten av den dagen ble en meget stille affære med nyheter gående fra Oslo og Utøya.
Dette er nå 10 år siden.
Jeg velger å ikke si noe mer om gjerningsmannen, rettssaken eller dommen. Det har jeg gjort før, og gjør det ikke igjen. Han fortjener ikke spalteplass. Han fortjener ikke mediaplass. Han kan forsvinne/ties ned. Men, tankesettet hans må ikke ties vekk.. det må bekjempes for det viser seg dessverre at det er folk i Norge og verden sommer like sinnsyke som han er.
Jeg har i de 10 årene som er gått lest det som har kommet i media om saken. Spesielt når ofre/redningsmenn intervjues om hva de opplevde der ute, den dagen. Jeg har sett bilder fra den dagen, både offisielle norske mediebilder, men også bilder andre lands medier ikke har tatt seg bryet med å sensurere. Det gjør inntrykk hver eneste gang. Alle de tildekte kroppene. Alle de skjebnene. Det siste intervjuet jeg leste var i dag. En lokal redningsmann som plukket opp mange ungdommer i båten sin, som gjorde det med livet som innsats, som ble skutt etter, som opplever uro i kroppen fortsatt, som ikke har klart å bruke fjorden igjen som han pleide. Alt gjør inntrykk. Alt jeg leser underbygger den tanken jeg har hatt i mange år rundt denne saken. Ikke tankene om gjerningsmannen, men om behandlingen ofrene har fått av den norske stat i ettertid.
Den behandlingen er noe Norge på veldig mange områder ikke kan være stolte av.
Jeg blir trist og lei meg hver eneste gang jeg leser om en overlevende som ikke får den hjelpen h*n trenger. Jeg blir trist når jeg leser om feks Nav-systemets behandling av overlevende som har/hadde behov for hjelp. Jeg blir trist når jeg leser intervjuer med overlevende som forteller om hvilken kamp de har måttet kjempe i ettertid for å få den hjelpen jeg mener Norge som land skulle stått rakrygget og tilbudt alle som ble berørt av dette.
Jeg er glad for at ofrene og berørte av det som skjedde for 10 år siden nå kommer frem med sine historier slik at alle kan få lese og vite hva de opplevde og hvor jævlig dette egentlig var. Ofrene fortjener at alle vi andre vet… Alle de som ble berørt enten som offer, overlevende, redningsmenn og pårørende fortjener at deres skjebner ikke blir skjøvet vekk i masse papirarbeid og dårlig behandling.
Norge må høre disse historiene
Norge kan ikke glemme.
