Mens vi venter på opprykksfinalen
Det var med stor glede og overraskelse jeg mottok en ærespris fra 5.Rekka Supporterklubb nå nylig på bakgrunn av min deltakelse og involvering i klubben gjennom mange år.
Jeg blir ikke ofte taus, men jeg ble det da. Så hvis noen fra 5.Rekka ikke fikk det med seg i etterkant av kampen:
Tusen tusen takk !
Prisen fikk meg til å tenke over historien til klubben, og min deltakelse/plass i den. Jeg tenkte at kanskje burde det være greit å sette ned noen ord om hvordan det har vært, samt kanskje drive litt «folkeopplysning» for alle som i dag er en del av Ringerike Ishockeyklubb, eller Ringerike Panthers da som alle stort sett sier. Det har nemlig ikke alltid vært like lett å være ishockeyspiller på/for Ringerike. Dagens situasjon med hall og (for få) garderober i hallen er jo milevis unna det vi drev med inntil hallen stod klar. Som barn kom vi jo gjerne ferdigsskiftet på trening, men som eldre brukte vi garderobeanlegget på stadion og gikk på kalosjer bort til banen.. eller vi knøyt på oss skøyter i den luftige, ofte snøfulle, spillerboksen.
Vi som ishockeyspillere på Ringerikehar ikke bare kjempet mot motstandere, vær og vind. Vi har kjempet mot myter om ishockey og ishockeyspillere, samt ekstremt dårlig pressedekning til tider i lokalavisen. Nå har heldigvis mye av dette forandret seg. Lokalavisen er med, og veldig mange har fått øynene opp for ishockey.
Historien til klubben starter jo i 1973 med mye greier rundt bandyspillere som ville prøve ishockey samt foreldre som på ene og andre måter skaffer til veie det man trenger, men jeg hopper fort frem til en høstkveld i 1979 da jeg syklet opp mot dengang Dalsbråten ungdomsskole og gymsalen der som sammen med gymsalen på yrkesskolen ble brukt til barmarkstrening. Den kvelden var mitt første møte med ishockeyspillere. Årgangen var 1969-1970-1971. Mange kjente jeg fra nærmiljøet, noen kjente jeg fra fotballen, mens andre var totalt ukjente. Det skulle vise seg å bety svært lite. Selv som svært unge be vi fort et lag.
Fra 1973 til 1979 så hadde klubben vokst frem fra ikke noe til en klubb med a-lag, lilleputt, smågutt, gutt, eldre og yngre junior. 2 årkslasser i hver, noe som medførte at ene året spilte jeg sammen med 1969 årgangen, og da andre året med 1971 årgangen.
Vi hadde ikke is før kuldegradene kom på den tiden. Nå dukket minusgradene opp gjerne litt før de gjør nå til dags, men i ventingen på natur-is nede i Schjongslund så ble det barmarkstrening i nevnte gymsaler. Da kuldegradene kom etter hvert oppe på Damtjern/Ringkollen reiste man opp dit ferdig skiftet, tjern ble måkt og trening på is gjennomført. Det var ikke fritt frem for at noen trafikkregler mht antall mennesker i en bil ble litt tøyd enkelte av treningsdagene. Spesielt Rian sin kassebil fikk kjørt seg der.
Dagfinn Rian må nesten nevnes i en slik husk av historie. Han var lagleder med stor L. Full kontroll, stoisk ro, og alltid med et glimt i øyet når vi som lag havnet opp i noe. Tror jeg bare så han forbannet en gang på alle årene som lagleder og det var da han fikk fartsbot på vei hjem fra Trondheim..det hører med til historien der at alle bilene våre fikk knust ruter i bakgården på hotellet og dermed plastsekk som siderute bak i alle de milene. Det var vel også hans siste år som lagleder for 1970 årgangen hvis jeg ikke husker feil.
Vi hadde alltid oppmøte på Kefas (nå buss-stasjon) dengang. Hvis Dagfinn kom gående var kampen avlyst, kom han kjørende var det game-on. Vi spilte jo bare på ute-baner i vår serie, eneste unntak var Askerhallen. Jordal Amfi var vi ikke på siden Oslo tilhørte en annen serie.
Vi hadde 2 stk baner å spille på når kuldegradene kom. En der banen ligger i dag, og en bane cirka der og slik fotballbanen ligger nå bak hallen. Vi var prisgitt minusgrader, snø, og at banemannskapet på stadion gadd å vanne. Det må sies nå i ettertid at de ikke var overbegeistret for å bistå ishockey.. det var fotball som gjaldt, også midtvinters da det ikke ble sparket så mye som en ball på flere måneder.
I 1983 kom kunstisbanen der banen ligger i dag. Fortsatt var det uten tak så vi var alltid utsatt for snøvær, vind, sol, regn.. ja rett og slett vær. Banen bak forsvant sakte men sikkert etter dette. Det var liksom ikke noe poeng å ha den der. En liten morsom sak fra den tiden begge banene lå der var alle konkurransene vi hadde når vi bare var «på løkka» og tok pause, nemlig det å stå på ene banen og skyte på målet på den andre banen.
En vanlig dag back-then startet med treninger i 5 tiden. Hadde man flaks så hadde banemannskap på stadion vannet isen på dagtid, men ofte hadde de ikke. Hele kvelden ble da gjennomført uten vanning is, kun fjerning av snø. Dette ble gjort for hånd av foreldre på de yngre lagene, og av spillere selv på de eldre lagene. Du kan selv tenke deg hva slags iskvalitet det var på treningen klokka 20.00. Det hører ogå med til historien at vi kom til trening en ettermiddag, banemannskapet hadde vannet, men de hadde og glemt å ta opp skuffen foran på traktoren så hull i vantet ble det.. men reparere, nei det gjorde man ikke.
Skulle det spilles kamp måtte man gå ydmykt bort på stadion og spørre pent om vanning. Ble det innvilget så kom traktoren med vanningsanlegg påhengt bak. Men det ble kun vanning før kampstart. I pausene kunne vi vi bare glemme det. Da var det skuffing av snø for hånd, igjen av foreldre/spillere og kasting over vantene på langsiden. På slutten av sesongen stod man omtrent på snøen i topp vanthøyde og så på kamp.
Banen vi spilte på var også noe for seg selv. Vantene var snekret sammen av reisverk og plank og ikke sjelden fliset de seg opp og medførte diverse skader på spillere og utstyr (bukser/drakter). Det var ikke plexiglass noe sted. Det var, for å si det enkelt, et godt gammaldags gjerde i begge ender. Stål-stolper og nettinggjerde. Du visste aldri hvor pucken havnet om du skjøt over vantet. Den kunne sprette hvor som helst, og til og med sette seg fast i gjerdet. Den gule listen nede på vantet gikk alltid istykker i kulden med da følgen at det lå gule plastbiter strødd innimellom. Vi opplevde omtrent aldri at pucken kom ut igjen fra vantet når man traff den gule listen… stor var derfor tilvenningen når vi skulle spille i Askerhallen, der spratt pucken rett ut igjen istedenfor rett opp.
Jeg spilte mine første kamper for Ringerike sesongen 1979-1980. Lilleputt. Stolt som en hane i fullt hockeyutsyr, kronet med rød VM-hjelm med plastvisir m/metallgitter.
På kampdager hadde vi kampkøller. En bag med køller klubben hadde kjøpt inn. I det lagleder Rian la den på gulvet var det «vill slåsskamp» om å komme til de beste versjonene av køller som lå der. Fant du en du likte var det å kappe den til. På trening og på løkke hadde vi selvsagt våre egne køller.
I 1989 fikk vi endelig tak over banen. Da hadde vi bygget det aller meste som kunne bygges på dugnad før firmaer kom inn og ferdigstilte. De som klager på dugnader i dag burde ha vært med den gang vi bygget hallen.
Med tak og bedre forhold kom også bedre vant etc. Det var endelig slutt på å gå rundt i snøen utenfor hver ende av banen og lete etter nedslagsmerker puck som gikk over nettingen. Det var endelig slutt på å bruke pausa på å måke banen selv. Det var endelig slutt på kamper i opp til -19..( for på -20 ble kampene avlyst). Noen barnesykdommer hadde vi. Som kondens fra stålbjelker i taket som lagde is-søyler på banen i løpet av natten, til tomme gassflasker på bilen midt på isen.
Med hallen kom også oppgaver for noen av oss. Jeg for min del satt i styret, jeg satt i driftsstyret for hallen, jeg var hall-koordinator, jeg hadde iskjøringsvakt 3-4 dager i uken, og jeg var lagleder a-laget.. Dagfinn Rian ønsket ikke være det lenger siden «barna» hadde blitt voksne.. han ville huske oss fra den gode gamle tiden.
På utdelingen av æresprisen ble det snakket om antall kamper jeg har for klubben. Det er ikke så lett å komme opp i veldig mange kamper for spillere på breddesiden. De aller fleste breddespillere spiller jo ikke mer enn 20-25 kamper pr sesong, dvs ca halvparten av hva de gjør i EHL for eksempel. Men, noen kamper har det blitt.. og stats er:
-jeg er inne i min 47 strake sesong for Ringerike
-det ble 230 kamper i junioravdeling
-det ble 3 kamper i 1-div
-det ble 603 kamper på senior 2-3-4-5-6 div
-det er pr nå 120 kamper på oldboys..
Dette gir da et kampantall på 956 totalt i en eller annen form for Ringerike Ishockeyklubb. Det kan nok hende jeg bommer litt og er litt for nøktern i tellingen, men tar av litt for sykdom/skader etc.
Hvorfor har det blitt så mye? Hvorfor har jeg drevet på så lenge og fortsetter drive på. Jo, fordi hockeyspillere har et spesielt samhold. Garderobekulturen er unik. Spillet er unikt. Noen ganger brutalt og vondt, men for de meste ærlig. Hockey er og har alltid vært et brutalt ærlig spill for meg. Det har vært fritt for diving etc.. Derfor snakker jeg også varmt om karantener for påvist diving. Jeg vil ikke ha det i hockey.
Ishockey for meg nå er sen trening onsdag/søndag. Det å komme i garderoben en time før trening, ta en kaffe eller to, snakke skit, samfunn, og hockey med gutta, før vi trener/mosjonerer en times tid er det som betyr noe. Vi har et samhold. Noen av oss i få år, andre i over 30 år på samme lag.
Det spiller ingen rolle om du alltid har vært på Ringerike, eller om du har vært ute og spilt elite i mange år.. Hjemme på Ringerike er du en av gutta.
Ringerike Ishockeyklubb da jeg startet er veldig forskjellig fra det Ringerike er nå. Men en ting er det samme. Klubbens inkludering, samhold og vilje til å drive den fremover. Ja, det er dugnader nå og, men det er tross alt stort sett innendørs og stort sett ifm kamper.
Jeg liker min dugnadsjobb som speaker etc på elite sine kamper. Jeg prøver å gi tilbake til en klubb som har gitt meg fantastisk mange opplevelser gjennom nå 47 sesonger. Det er umulig å nevne alle opplevelsene, og vanskelig å velge noen, så jeg tenker at ingen nevnt, ingen glemt er en ganske grei sak her.
Jeg har mange ganger tenkt at de som klager på isen og forhold nå burde fått en tidsreise tilbake til det vi måtte spille på. Baner som vår egen, Jutul sin i Skui (som til og med vi syntes var kald), Høvik sin bak blokkene ved bandybanen, Eiksmarka, Jar, Falk-banen på Hokksund, Kongsberg, Herkules i Skien, for å nevne noen.
Men, den tiden er heldigvis forbi, den tiden er nå minner ganske mange av oss sitter på, her på Hønefoss og rundt omkring i hockeynorge. Felles for alle er en kjærlighet til hockeyen.
Veien fra trevant, fliser i sideflesket, bitende kulde, snø, regn, vind, trening på tjern, redline offside, sidebytte i tredjeperiode, skikkelig tjæretape på kølla, banemannskap som dumpet snø inn i spillerboksene da vi satt der, bygging av hall, bygging av isbilgarasje, vanning av isen, trening med kjegle stående på isen over hull ned til bakken, solbærtoddy i kiosken, knekte køller med påskrudd plastikkblad bøyd i vannvittige bøyer, løkkehockey lørdager og søndager med alle årklasser i klubben og alle treninger og kamper utendørs hjemme og borte til den tilværelsen vi har i dag har vært lang.
Det Ringerike er i dag med den profesjonaliteten som syder gjennom klubben fra toppen helt ned til skøyteskole veldig godt administrert av en solid kyndig stab er noe man bare må applaudere.
Det at klubben har vokst til å bli en utrolig stor klubb som tar imot, og tar seg av alle er en selvfølge for Ringerike. Når man kan google seg frem til et sted rundt 650 aktive medlemmer så skjønner man hvor stor utviklingen har vært og at det er et behov for en ny flate.
Jeg håper jeg snart får gleden av å trene på en ny flate i en ny arena i Schjongslunden. Det ville på en måte være full circle for min del. 2 baner å spille ishockey på.
Men så det er sagt:
Jeg lover å ikke forsøke stå i den ene banen og prøve skyte mål i den andre.
I ishockeypodcaster kalles ofte historier for “røvere”..
Mengden av røvere man kan fortelle rundt alle årene i hockeyen, opplevd både her hjemme på Hønefoss men også ute på utebaner og etter hvert i haller rundt omkring i hele Norge er ufattelig mange. Utsagnet “ingen nevnt ingen glemt” passer også veldig bra her.
