Selvfølgelig er det ikke det. Har vi ikke alle vårt å stri med?

Jeg skrev for en uke eller noe siden et innlegg som het “Oppdra ungen din selv – Læreren og treneren har ikke tid”.. (<– klikkbar for lesing) og jeg har sjelden måttet svare på så mange kommentarer og innspill som jeg har gjort i forbindelse med det innlegget. Jeg har svart på blogg og jeg har svart på FB. Jeg har svart høflig på alle kommentarer fordi jeg selv forventer å bli behandlet høflig. Jeg skrev innlegget fordi jeg har sett meg lei på foreldre som utnytter et system som alle andre er med på å opprettholde. Jeg skrev til og med i innlegget at det ikke handlet om de med spesielle behov….dog var det nettopp om det kommentarene ble hyppigst. Når det er sagt så har jeg da opplevd i forbindelse med innlegget å bli anklaget/beskyldt for å ikke kunne vite noe om hvordan andre har det.. Hvordan det er å ha barn og være kronisk syk.. Hvordan det er å ha barn og ikke ha en ren A4 tilværelse..

Så.. som et svar på hva jeg klarer å sette meg inn i og ikke så gikk jeg noen runder med meg selv…og så spurte jeg kona mi om det var greit at jeg la inn en tekst her som hun skrev for noen år siden.. En tekst helt uten filter om hvordan hun følte dengang.. Hun sa ja.. Så her kommer den.. Jeg håper du tar deg tid til å lese..

Den hadde overskriften “I’m not your superwoman”…

Det sang Karyn White engang på 80 eller 90 tallet….
Og det kom jeg på nå…
For jeg er ingen superwoman..
Noen tror det, men det er så langt i fra sannheten som det er mulig å komme.
Men at jeg har superwoman maske?
Jada.
Og superwoman drakt?
Jepp.
For jeg er utrolig god til å late som.
Jeg går på.
Med pur viljestyrke.
For jeg er egentlig helt tom for energi.
Ikke bare litt men fullstendig.
Ikke utad.
Men innad.
Jeg viser dere det ikke med andre ord.
Jeg smiler, ler, jobber, studerer, baker, rir, leser, trener….. Og litt til.
Men jeg er tom.
Spør du meg etter å ha lest dette kommer jeg til å smile og si at det går bra.
Så ikke spør.
Jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare skrive det av meg i håp om at det på en eller annen måte skal hjelpe.
Jeg planlegger dagene mine utifra når jeg kan rekke å legge meg nedpå litt.
Rett og slett sove litt.
Noen dager bare må jeg.
Går rett i koma en time eller to, har ikke noe valg.
Om jeg ikke hadde lagt meg nedpå hadde jeg sovnet stående et eller annet sted.
Trener jeg må jeg vite at jeg har resten av dagen fri til å ligge på sofaen for det gir meg absolutt ikke energi.
Tvert imot.
Det stjeler alt jeg har av energi og ødelegger resten av dagen.
Andre får energi av å trene, ikke jeg.
Og jeg vil jo så gjerne trene!
Jeg elsker det!!
Men jeg har rett og slett ikke tid til å ødelegge hele dagen for at jeg skal få det til..
Og ja jeg er bare tjuesøtten år.
Så skulle jeg egentlig ha det sånn??
Nei er mitt definitive svar.
Jeg sover om natten. Mer enn nok.
Likevel er jeg utslitt om morgenen.
Og utslitt hele dagen.
Og utslitt om kvelden.
Det ødelegger for kidsa og for min kjære.
Jeg orker ikke være sosial.
Jeg blir sur fordi jeg er trøtt.
Så blir jeg enda trøttere fordi jeg er sur.
Jeg har tatt alle tester og jeg er frisk som en fisk.
Likevel føler jeg ikke at jeg er det.
Jeg har vondt i kroppen konstant og føler det som om jeg går med en begynnende influensa som aldri bryter ut.
Leddene verker.
Er jeg hypokonder da eller?
Trøtt, sur og lat hypokonder?
Ja det ville vært noe gitt.
Så sier folk at jeg stresser og har for mye å gjøre, at det er derfor.
Men det er ikke sånn.
For i perioder roer jeg ned og tar hensyn til meg selv.
Men det hjelper ikke.
Jeg kan sove hele dagen og være like trøtt.
Jeg kan gjøre ingenting en hel dag og jeg er like trøtt.
Så føler jeg meg lat.
Og så blir jeg lei meg fordi jeg føler meg lat.
For jeg vil jo ikke være det.
Men jeg har ikke noe valg.
Sånn føles det i alle fall.
Jeg er ikke deprimert.
Jeg er ikke trist og lei meg.
Jeg har verdens beste liv og alt jeg kan ønske meg.
Jeg har det bra på alle måter.
Jeg er fornøyd og glad.
Så der ligger jo ingen feil der heller.
Jeg dro på ferie i 14 dager og tenkte at det skulle hjelpe.
Jeg skulle lade batteriene.
Men mine batterier kan åpenbart ikke lades.
Er jo nettopp det som er problemet.
Til og med på katamaran i karibien var jeg like trøtt.
Like utslitt.
Førstemann i seng hver kveld.
Kunne sove tre timer midt på dagen.
Så når folk spør om det var deilig å lade batteriene smiler jeg og svarer ja.
Men det hjalp ærlig talt ikke.
Inni meg gråter jeg.
For jeg vil ikke være denne personen som ikke orker noenting.
Jeg vil ikke være mammaen som må sove litt midt på dagen for å holde ut kvelden.
Mammaen som hele tiden bare må slappe av litt.
Hvilket inntrykk gir det barna mine da?
Hva husker de når de blir store?
At mamma var trøtt og ikke orket noe.
Så jeg prøver å ta meg sammen så godt det går.
Men av og til går det ikke.
Jeg vil ikke være kona som ikke orker noe heller.
Som alltid legger seg tidlig.
Som ikke orker å gjøre husarbeid.
Som ikke stiller opp og gjør sin del.
At jeg har en mann som holder ut er flaks.
Verdens beste.
Takk og lov.
I frustrasjon skriver jeg disse tingene, utleverer meg.
Skummelt.
For jeg vil egentlig ikke at noen skal vite dette.
Men i så stor frustrasjon over at det er sånn gjør jeg det likevel.
Kanskje noen har det som meg.
Kanskje noen har fått hjelp.
Kanskje noen har  noen tips å komme med.
For jeg er den smilende blide sterke flinke superwoman’en.
Utad.
Men inni meg……..gråter jeg.

Så… der har dere det. Dette var for ca 3 år siden. En meget personlig tekst. Kona har ME.. Hun fikk diagnosen til slutt…og har lært seg å leve med den på godt og vondt.. Hun har nok hatt det lenge. Også da ungene var små. Dette gjør jo at heller ikke vi er tilstede på absolutt alle treninger og kamper osv. Vi prøver så godt vi kan men noen ganger lar det seg ikke gjøre. Likevel så er ungene våre høflige og har fått en god oppdragelse. Det sørget vi for at var prioritet nummer 1. Oppdragelse og gode rutiner hjemmefra.

Noen sier at oppdragelsen ryker på grunn av tid… Man har da aldri så dårlig tid at barnet ikke kan lære “ja takk” og “nei takk” etc.. Barnet begynner jo ikke på skolen uka etter det er født.. Man har da aldri så dårlig tid at ikke barnet kan læres gode søvnrutiner… Barnet må jo legges..  Dette innlegget er ikke et angrep på noen… Det er kun et innspill i debatten rundt barneoppdragelse…

Mitt oppfølgerinnlegg vedrørende barneoppdragelse kan du lese HER

#oppdragelse #barn #hjem #kronisk #syk #ME #prioritere #skole #sport #idrett