…..mener regjeringen!

Egnethet vs studiepoeng!

Så da er det opp og avgjort, lærere som skal undervise i matte, norsk og engelsk må ha minst 60 studiepoeng i hvert fag for å få lov til dette. Til og med lærere som har jobbet og undervist i disse fagene i mange mange år, som mer eller mindre er som eksperter å regne i fagene, må ha dette. De må tilbake på skolebenken for å møte kravene fra regjeringen. Og det koster penger. Og tid. De fleste av disse har gjort en glimrende jobb i mange år, og nå blir den jobben altså ikke verdsatt lenger. At de har lært bort det de skal, betyr ingenting. At de har vært gode lærere på alle andre områder teller heller ikke. Det eneste som betyr noe er studiepoengene. Hvor mye verdt føler de seg når de nå har fått denne beskjeden? Hvor motiverende er det å sitte på skolebenken og lære noe du allerede kan?

Det jeg også lurer veldig på i denne sammenhengen, er hva som skjedde med egnethet. Du kan ha hundrevis av studiepoeng og likevel ikke være en god lærer. Så hvorfor er det bare det formelle som skal telle? Det bekymrer meg!

Det å være lærer er så mye mer enn studiepoeng og faglig kompetanse. Det er egnethet, evnen til å lære bort, at du er empatisk, akkurat passe streng, god i klasseledelse, omsorgsfull, strukturert, menneskelig, “på nett” med elevene dine, og mye mye mer.

Å være lærer er på ingen måte bare fag, når skal de forstå det?

Jeg elsker for eksempel å undervise i historie, men har ikke ett eneste studiepoeng i faget. Likevel har jeg fint klart å lese meg opp på det jeg skal lære bort, og jeg har ikke fått en eneste klage fra hverken elever, foreldre, kollegaer eller arbeidsgiver. Jeg engasjerer meg i stoffet og underviser med stor begeistring, fordi jeg synes faget er utrolig spennende og morsomt. Hadde jeg gjort en mye bedre jobb hvis jeg hadde sittet på skolebenken og studert historie i ett år og dermed fått studiepoeng og formell kompetanse? Personlig tror jeg ikke det. Jeg kunne kanskje lært noen detaljer jeg ikke har fått med meg, eller lignende. Joda, jeg kunne helt sikkert lært en hel masse, og jeg liker å studere jeg. Men jeg mener interesse, begeistring, og engasjement er mye viktigere. Klart man skal kunne det man underviser i godt, men betyr det at man ikke kan det hvis man ikke har studert det på skole?

Det skumle er at noen lærere ikke er egnet i det hele tatt. Elevene forstår dem ikke, og det gjør læringssituasjonen vanskelig og frustrerende. Hvor mye lærer de egentlig da i det store og det hele? Betyr det at en sånn lærer bare bør få mer studiepoeng så løser det seg? Med flere studiepoeng og mer kompetanse blir denne læreren plutselig mye bedre til å lære bort? Nei, nettopp, sånn er det jo dessverre ikke.

Vi har vel alle hatt en lærer som ikke var særlig god til å lære bort. Som vi ble frustrerte over og som vi ikke helt forstod. Som gjorde fag vanskelig. Men som likevel, på grunn av kompetanse og formell utdanning, stod der år etter år og gjorde det samme slette arbeidet.

Når er det noen skal gå inn og gjøre noe med dette? Når skal det bli like stort fokus på egnethet som på studiepoeng?

Jeg ønsker for mine barn at de skal ha lærere som bryr seg, som er engasjert, som begeistrer, som liker jobben sin, og som ikke minst liker å jobbe med barn og unge. Som liker DEM. For meg er det da knekkende likegyldig hvor mange studiepoeng vedkommende har, for å være helt ærlig! At man har de menneskelige egenskapene til å være sammen med barn og unge hver dag, og i tillegg lære dem noe, er mye viktigere enn all verdens formelle kompetanse for meg. Jeg vil at de skal lære å være menneske like mye som å lære fag. Jeg ønsker at barna mine skal føle seg trygge, ivaretatt, og selvfølgelig at de skal føle at de lærer noe. Vil de føle det med en lærer som ikke er egnet, men som er fryktelig god på fag og har massevis av studiepoeng?

Jeg fikk selv en unik mulighet grunnet egnethet. Noe de så i meg som de mente var riktig og viktig for jobben, til tross for at min formelle kompetanse var uferdig den gangen. De ønsket meg til jobben fordi de så at jeg kunne tilføre mye mer enn bare studiepoeng. De så mine menneskelige egenskaper. Og jeg har hatt de beste årene i mitt arbeidsliv sammen med en gjeng barn, nå ungdommer, fordi min egnethet ble satt foran mine studiepoeng. Ikke en eneste dag har noen klaget, og ikke er jeg bekymret for at disse unge menneskene ikke har fått lære det de skal heller, med eller uten mine studiepoeng. For det føler jeg meg hundre prosent trygg på at de har. Og de forstår meg, dermed lærer de. Vi har en forståelse for hverandre som møysommelig er bygget opp over tid, og vi har gjensidig respekt. De vet jeg er der for dem, menneskelig så vel som faglig.

Min filosofi er at dersom man klarer å skape trygghet og et godt klassemiljø, så lærer barna omtrent hva som helst. Setter du deg selv og dine mål litt til side, og ser hva det er barna trenger, så kommer du langt. Tilpasser du undervisningen til dem, og greier å se hva det er som gjør at de lærer, så har du vunnet. Ser du at de ikke forstår deg, så endrer du opplegget. Selvinnsikt er en ekstremt viktig egenskap som lærer. Det får man ikke ved å ha masse studiepoeng.

Joda, kompetansemålene er viktig, men de klarer man å bruke så lenge man kan lese.

Hvor mange studiepoeng tror DU man trenger for å sørge for at barn har det bra på skolen og lærer det de skal?

Mvh frustrert lærer (som faktisk har nok studiepoeng) OG menneske

#skole #lærer #lærere #utdanning #studie #studiepoeng #regjering #elever #menneske #dugelighet