Er vi unormale vi som ikke er på topptur hver helg?

Er vi?

Mer enn noen gang er det ikke til å unngå å føle at man er litt unormal når man ikke bruker mer eller mindre hver eneste helg til å bestige en eller annen topp nært eller fjernt fra hjemme.

Det er jo heller ikke til å unngå at Instagram og Facebook hver eneste helg fylles med bilder av smilende rødmussede svettende folk overlykkelige over å ha erobret nok en topp.

Joda, vi har tatt en og annen topptur vi og, men da snakker vi med år imellom. Nå er det jo blitt slik, ser det ut som, at helgen ikke er komplett om man ikke A) er på topptur, B) tar selfies, og C) sørger for at flest mulig vet om at du har vært på tur.

Les: Topptur med naking og sprekk

Det er selvfølgelig ikke noe galt i det å like å gå på tur. Men; som en vitsetegning sa her om dagen: «hvordan slapper verden av?» jo, på en solseng. Og «hvordan slapper nordmenn av?» jo, svettende og pesende over en fjelltopp.

Det har kommet til det punkt at man nesten føler seg unormal om man ikke gjør noe i helgene. Det er nesten så man juger på seg en tur opp en eller annen knaus bare for å slippe å føle seg utenfor.

Er det ikke lov å være hjemme å slappe av lenger? Er det ikke sosialt akseptert å bare åpne terrassedøra og dett var dett?

Det rases ut etter jobb for å nå en eller annen topp. I helgen er man oppe før fugla fiser for å rekke opp og ned et par topper.

«Hva gjorde du i helgen da?»

«Nei, jeg satt for det meste på terrassen»

«Hæ? Orka du det? Orket du å sitte stille hele helgen?»

Siste innlegg