Dagen jeg ble tobarnspappa….for 15 år siden i dag

Dagen jeg ble tobarnsfar

I dag fyller min yngste sønn Lucas 15 år. 9 januar 2004 ble han født sånn rundt halv tre på natta. Denne lille historien starter dog på kvelden den 8 januar 2004.

Som i et ekte teaterstykke må jeg jo presentere alle deltakerne før historien kan ta til.

Line, den vordende mor, og allerede mor til Felix på 2 år og 3 mnd.

Jim, den vordende far, allerede far til Felix.

Felix, den vordende bror, da kjent som “han som roper inn i navelen til Line: LUCAS KOM UUUT“.

Eva, Line’s svigermor, Jim’s mor, Felix’s farmor, barnevakt extraordinaire.

Ole Henning, oppmann på A-lag Ringerike Ishockeyklubb, telefonvakten.

Tolpinrud, området utenfor Hønefoss der vi bor.

 

Og her starter historien:

Det er tidlig kveld den 8 januar 2004 og undertegnede som er bittelitt interessert i ishockey setter seg i bilen og kjører de 5-7 minuttene det tar å kjøre ned i ishockeyhallen på Hønefoss, Schjongshallen, for å trene med 2 divisjonslaget til Ringerike Ishockeyklubb.

Avtalen mellom Line & Jim er nemlig den at det er greit å trene og spille kamper på hjemmebane sålenge OIe Henning kan være telefonvakt ifall det skulle skje noe med hensyn til graviditet etc.Terminen er nær, magen er stor; Vi er begge ganske interesserte i å få omsatt mage i baby nå.

Vel, sittende inne i garderoben blir det jo som vanlig jugi, bablet, baksnakket, drittslengt, ledd og flirt masse før vi i det hele tatt tenker på å kle på oss det velduftende innsvettede ishockeyutstyret.

Jeg sitter på min faste plass innerst i hjørnet da Ole Henning stikker hodet inn i garderoben og sier: “Jim… du skal ikke bli pappa nå altså, men Line lurer på om du kan komme hjem fordi Felix har spydd ned senga si”.

Jeg spenner av meg 2 godsvette leggskinn fra trening dagen før og funderer på om jeg rekker å løpe gjennom dusjen før jeg drar hjem, da Ole Henning nok engang stikker hodet inn døra og sier:  “Jim…. ehh.. nå må du forte deg hjem…for vannet har gått..”.. Det ble ingen løping igjennom dusjen. Det ble derimot en litt super ss rally gt fastback hardtop sprint kjøretur fra stadion til Tolpinrud den kvelden. Kjære Hønefosspolitiet: Unnskyld på etterskudd, det gikk nok litt fortere opp Askveien enn 40-50…men det var for en god sak 😉

Samtidig som dette foregår så har Line fått tak i Eva, altså sin svigermor, for å få barnevakt for Felix, for her skal det nok skje ting. Eva er denne dagen på det lokale svømmebassenget sammen med gammel-dame-gruppen-Havfruene og svømmer og tar badstu. Heldigvis har Eva denne dagen faktisk slått på den nymotens oppfinnelsen, mobiltelefonen, slik at Line faktisk får tak i henne.

Eva sitter ved siden av sin venninne Dagrun i garderoben og følgende samtale utspiller seg etter at Eva har fått beskjed fra Line om å komme til Tolpinrud. Eva: “Jeg må dra til Tolpiunrud for vannet har gått”. Dagrun: “så flaks at du er her da, så kan du dusje her”. Det tok litt tid før det sank inn hva som foregikk.

Da jeg kom hjem satt Felix inntullet i tepper i sofaen og så skikkelig pjusk ut, for menn lærer veldig tidlig å se pjuske ut. Eva fikset sengen og fikk satt igang vasking av sengetøy. Line var mer enn klar for å dra på sykehuset. Vi satt oss i bilen og kjørte de 10 minuttene det tar å komme seg dit.

Da vi endelig var innlosjert på et rom så gikk det en stund før fødselen startet, men da den endelig gjorde det så gikk det fort unna i svingene. Forteller ikke så mye om akkurat fødselen annet enn at jordmoren vi fikk denne gangen var selve definisjoinen på en matrone med så mye leggevann i håret at hun antakeligvis hadde dispensasjon mot å bruke hjelm i alle situasjoner det ellers var påbudt.

Etter vel overstått fødsel så måtte jo Jim legge seg på et tilstøtende rom og sove litt…Det er jo anstrengende å føde.

Nåvel…

9 januar 2004 ble jeg altså tobarnsfar.

2 barn jeg er ufattelig stolt av.

 

Les også: Da jeg ble far 🙂

 

Søndagssynsing om Ringerike, lån/utlån og veien inn

Det drar seg til mot slutten av sesongen og sluttspill/kvalspill

Ringerikes sesong har for meg vært mer eller mindre som forventet. Laget tok nok i overkant med poeng i starten, noe som sikkert kan forklares med undervurdering fra lag og toppgir de luxe på alle spillerne på Ringerike. Etter hvert kom hverdagen der de resterende lagene i Get tok Ringerike på alvor samt at Ringerikes spillere, som er helamatører i motsetning til mange av de andre lagene, begynner kjenne på slitasjen, og med det skader.

Ringerike har heldigvis ikke gått i fellen mange andre lag har gjort i det å forsøke kjøpe seg til poeng. De har på en måte sagt at “vi skal klare oss med de vi har”. Etter sesongstart har vel det kun vært Galbavy som har kommet til klubben, før man i dag våknet til nyheten om at Ringerike nå låner en back fra Lillehammer. Stein Andre Hagen som spiller kamper for Gjøvik (samarbeidsavtale) lånes nå altså inn, men skal returneres tilbake til Lillehammer innen overgangsfristen går ut 15 februar.

Det er da jeg undrer litt på motivasjonen Ringerikes ledelse har for dette lånet. Ringerike spiller i dag sin kamp nr 32 for sesongen. Man har alltid et håp om seier, men det er vanskelig å tukte Vålerenga i Forum. Sjansen er derfor stor for at man også etter dagens kamp har 12 poeng mens nærmeste rivaler Manglerud har 25 og Stjernen har 29. Det betyr at man må ta 15 poeng mer enn Manglerud Star på de siste 16 kamper for å unngå sisteplass i Get og dermed kvallik mot Comet og Narvik (slik det ser ut i dag). Det smerter å si det, men det begynner å se litt vanskelig ut å unngå kvallik.  I denne kvalliken vil da altså ikke innlånt back spille.

Ville det ikke da vært bedre å kjøre på med de man har for å være best mulig rustet til en kvallik der “vi må klare oss selv”?  Bygge spilleselvtillit på de som spiller og kan spille backer for laget? En innlånt back vil jo strengt tatt, og enkelt sagt,  bruke spilletid eksisterende spillere har bruk for. Pr i dag har Ringerike #16, #17, #26, #47, #52 og #60 som fullblods backer. Ringerike har også #12 og #91 som gjør jobben når de blir satt til å gjøre den. #19 har lagt opp, #28 har en skade og #44 er langtidsskadd (men er på bedringens vei). Ringerike har 9 utlendinger i troppen, 3 av de er backer.

Ikke misforstå denne synsingen. Om lån av en back gjøres for å minske slitasjen på de vi allerede har så er det jo vel og bra, vi trenger absolutt alle egne spillere friske og raske i de kampene som er igjen, samt i kvallik (slik det ser ut i dag). Det jeg undrer litt på er, på tross av slitasje på spillere, egentlig bare om man heller burde kjøre på med egne folk bak for å få de mest mulig samspilte før slutten av sesongen tar til. Det er jo de spillerne vi må/kan benytte.

Hvis man ser for seg at #12 og #91 må spille back sammen med #16, #17, #26, #47 og #52 uansett etter 15 februar så kunne det vel vært like greit å kjøre det fra nå?

Jaja, mye man kan synse om 🙂

Tiden er ikke inne for å redusere antall spillere i norsk liga

Norges Ishockeyforbunds mål om færre utlendinger bør legges på is.

Det er nå hvert fall min mening etter at nok et lag i prestasjonsserien måtte gi tapt for økonomi og dermed forsvant ut. Kongsvinger forsvant altså nå ut som foreløpig siste lag i en lang rekke av klubber som opp igjennom historien har måtte kaste inn håndkleet etter at gammal morro ble for mye å hanskes med. Lagets kamper er annulert og spillernes poeng slettet, men fremfor alt er det triste faktum at det er nok et lag borte fra den ønskede målsetting om 3 x 10 lag i prestasjonsserien.

Det ønskede antall lag er som sagt 30. Pr i dag har vi 9 lag i Get, 9 lag i 1-divisjon og 4 lag i 2-divisjon. Dette er det som da kalles prestasjonsserien (hvis noen lurte). Videre finnes det 3 lag i 3-divisjon Vest, 7 lag i 3-divisjon Øst A, 7 lag i 3-divisjon Øst B, 7 lag i 4-divisjon Øst A og 7 lag i 4-divisjon Øst B.

For prestasjonsbiten mangler det altså 8 lag for å oppfylle målsettingen om 30 lag. Det betyr at det mangler (for å gjøre det enkelt) 16 målvakter og 160 utespillere som alle ønsker å legge den den jobben det kreves å spille 36 seriekamper stort sett uten noen form for lønn eller andre avtaler hvert fall i de to nederste av disse 3 divisjonene. For meg er det en utopisk tanke at man får til noe i nærheten av dette på en god del år. Derfor er jeg også uenig i at det er noen som helst slags form for god ide pr nå å redusere antall spillere i disse seriene ved å fjerne 2-3 utlendinger pr tropp.

Det å fjerne 2-3 utlendinger pr tropp vil høyst sannsynlig føre til at de 2-3 beste norske i hvert lag vil “kjøpes oppover” den økonomiske stigen i seriene og dermed skape problemer for de lagene med tynnest stall og økonomi fra før av.

Jeg tror det er på tide å tenke endring i seriesystemet igjen. Jeg tror vi bør gå tilbake til 2 serier på toppen bestående av (hvis vi tar utgangspunkt i dagens antall) 11+11 eller 10+12 lag. Disse to seriene bør muligens låses en stund, men det må være mulig med opp- og nedrykk innbyrdes i løpet av den stunden. Dermed sier det seg selv at jeg mener at 2-divisjon går tilbake til bredde-delen og som fylles opp av lag som ønsker å satse men ikke er helt der enda. Når man så beviser sportslig/økonomisk over tid at man hører til lenger opp, så kan det søkes om opptak i “toppserien”. Det blir litt som en franchise ala NHL der Norsk Topphockey er sterkt involvert.

MEN;

Samtidig som vi alle er interessert i toppen så må det satses ressurser på rekruttering og på trenere til de yngre lagene. Det bør gå røde tråder gjennom hele klubben fra topp ned til de yngste. Foreldre bør føle at barna blir tatt vare på og at det skapes gode treningsforhold og holdninger til trening og oppmøte.

Det trenger ikke hete hockeyskole, det kan hete skøyteskole. En enkel liten endring for å få de som har et rufsete inntrykk av hockey innenfor døra til ishallen slik at de selv kan se og oppleve.

Foreldre og klubb må bli flinkere til å skrive innlegg til lokalaviser, legge ut på Facebook etc når barna har spilt turneringer/kamper slik at innlegg kommenteres og deles. Det finnes mange voksne som rett og slett ikke aner at det finnes tilbud til barna.

Det er min soleklare oppfatning at vi må prøve å unngå såkalte “pappatrenere” med mindre “pappaen” er/har vært en habil god hockeyspiller. Når man så kommer litt opp fra miniputt-nivå så bør trenere tilstrebe å ha trenerkurs etc. Barna forsvinner rett og slett ut av idretten fordi opplegget blir for dårlig og barn/foreldre ikke føler det givende å møte opp. Klubb/trenere/oppmenn bør i tillegg til det sportslige også ha trening i det å være oppmerksomme på mobbing/utfrysing som også ødelegger lag (dette har jeg dessverre personlig kjennskap til).

Vi må få opp antall spillere, og vi må begynne nedenfra.

Og som en liten brannfakkel til slutt…

Jeg oppfordrer klubber/haller til å gjøre leveforhold for voksne og godt voksne spillere mer levelig. Det er jo slik at der det rekrutteres mest spillere er i familiene til ishockeyspillerne selv…og hva skjer om hockeyspilleren i familien får leia pga treningstider etter hockey-pockey og bedrifts-løkke og heller begynner gå på ski for å trimme.. jo da begynner ungene ofte med det samme.

Det at 3 stykker fra en bedrift rusler rundt på isen i en time og skyter på mål i beste kjernetid i en ishall mens 2 lag står og venter på å spille kamp blir for meg rett og slett for dumt..

Det er litt skummelt at det er såpass tynt med lag også i bredden.. dette kan ha noe med trenings- og kamptider å gjøre.

Jeg har heller ingen tro på at “alt ordner seg” av seg selv med en to-tre nye ishaller.

Vi må jobbe for dette.