Foreldre, lærere, leger, politikere, byråkrater, bloggere, alle….
Vixen har akkurat blitt avholdt og nok en gang er de aller største påvirkerne/influencerne i Norge i fokus. Det handler om kropp, kroppspress, kritikk og mangel på det å kunne motta kritikk. Det handler mest om kvinnelige toppbloggere uten gangsyn. Kvinnelige toppbloggere som i stor grad fraskriver seg det ansvaret de har fått som unge jenters forbilder. Kvinnelige bloggere med alt fra 5-70 tusen daglige lesere. Kvinnelige toppbloggere som ikke klare vise frem en brusflaske engang uten å strutte med rompe, pupper og lepper.
Jeg er så glad jeg ikke har døtre som forsvinner ned på rommet sitt for å ta selfies med trutmunn og strutterompe. Jeg er så glad jeg ikke har døtre som føler seg mislykka fordi de ikke har svære silikonpupper og fitnesskropp. Det å lese kvinnelige toppbloggere fraskrive seg sitt ansvar overfor sine lesere blir bare for dumt. Det eksisterer ufattelig mange unge jenter der ute som er lettpåvirkelige og ute av stand til å skille deres liv mot en toppbloggers.
Er man som kvinnelig toppblogger i det hele tatt bevisst på hvor mange spesielt jenter det finnes der ute som ikke har fått den riktige bagasjen hjemmefra? Som ikke har lært hjemme hva som er rett og galt? Som ikke har lært disse grensene man helst ikke skal tråkke over før man er voksen og klar over sine valg og hva de kan bety for fremtiden?
Jeg sier ikke at du ikke skal få gjøre som du vil kvinnelige toppblogger; Jeg sier bare at du kan være ditt ansvar bevisst. Advar jentene. Fortell de hvordan livet er. Informer om ulempene, ikke bare vis det glamorøse.
Hvor mange tragedier kunne vært unngått om kroppspresset var på det meste borte? Hvor mye kunne vært unngått om toppbloggerne lot være å på død og pine vise rompe og pupp hver eneste gang noe skulle skrives om?
En av norges største, Isabel Raad, sier hun har våknet nå fordi søsteren hennes plutselig begynte lese blogger og snakke om hva hun opplevde. Vel Isabel; Gratulerer. det er dette Norge har forsøkt fortelle deg en stund nå. Vi kan bare håpe alle de andre i toppen følger ditt eksempel.
Videre, med tanke på dagens samfunn…
Leger: Leser dere ikke aviser? Ser dere ikke på nyheter? Jeg fatter bare ikke at vi på tross av alle de historiene om feilbehandling og ikke-behandling de siste årene fortsatt opplever å lese og høre om pasienter som ikke blir tatt alvorlig eller bare blir avfeid av arrogante leger på feks legevakter.
Lærere: Du som ser en elev som ikke har det godt og ikke tar affære, skam deg. Du som ser med egne øyne at det mobbes i timen eller i skolegården og ikke tar affære, skam deg. Du som vet og ikke tar affære, skam deg. Har vi ikke lest og hørt nok historier nå om elever som forsøker si ifra men ikke når frem til deg?
Rektorer/Inspektører: “såpass må han/hun tåle”. Har du sagt noe sånt til en bekymret mor og far? Etter ti-år på ti-år med anti-mobbe kampanjer så opplever vi altså fortsatt å lese om foreldre som ikke når frem til rektorer/inspektører, som rett og slett blir avspist med “såpass må han/hun tåle”. Har du dekket deg bak disse ordene?
Foreldre: Hvorfor lukker så mange foreldre øyne og ører når ens eget barn er involvert i mobbesaker? Hvorfor er man ikke mer åpen for at englebarnet faktisk kan være en mobber? Tør du ikke ta tak? Tør du ikke se ditt eget barn i øynene?
Politikere: Hvor lenge skal dere krangle om penger til feks psykiatrien? Skjønner dere ikke barn og ungdom dør i kø for hjelp fordi dere er så treige med ressurser? Det blir jo bare flere og flere barn som trenger hjelp i dette landet..og de har ikke tid til å vente på at dere skal krangle stort lenger.
Byråkrater: Prøv å hjelpe, ikke gjør ting vanskeligere for de som trenger hjelp av deres tjenester. Kanskje ville samfunnet fungere bedre og hvis man sluttet å være så veldig firkantet.. Det skulle ikke være nødvendig å komme drassende med TV2 Hjelper Deg for å få den hjelpen man trenger.
Samfunnsledere/trenere: Vis mot! Si ifra! Si ifra om du ser noen har det vondt. Si også ifra til foreldre om du ser at deres barn er roten til det vonde. En mobber/bølle skal aldri vinne. De må oppdras…kanskje tilogmed sammen med foreldrene sine.
Ja, jeg vet jeg generaliserer veldig nå. Jeg vet det finnes mange, fryktelig mange, flinke og engasjerte myndighetspersoner der ute. Men; For hver eneste tragedie vi leser og informeres om finnes en lang linje med mennesker som har lukket øynene og ørene for sannsynligvis årevis med bønn om hjelp.
Alle: Hva er det vi driver med? Hvorfor lar vi folk gå under rett ved siden av oss uten å rekke ut en hånd og forsøke hjelpe de opp?
Hvorfor må det tragedier og nestentragedier til før man “tar tak”…
