Barneoppdraglese = Det menneskelige vepsebol..
Det er hjemme barn skal lære folkeskikk. Det er hjemme barn skal lære å oppføre seg. Det er hjemme barn skal lære gode spisevaner. Det er hjemme barn skal lære gode rutiner for søvn og hvile. Det er hjemme barn skal lære gode rutiner for hygiene, på kropp, hår og tenner. Det er hjemme barn skal lære å gå, stå, sitte. Det er hjemme barn skal få sin første lærdom i å bli små mennesker som vil fungere ute i samfunnet.
Hvis man som voksen, og i voksent par ser for seg å få barn, og planlegger å få barn, men ikke er klar for feks å stå opp om morgenen, ikke er klar for å følge opp på skole, ikke er klar for å dele tid, ja da bør du kanskje la være å få barn. Så enkelt er det. Barn trenger struktur. Barn trenger å lære gode rutiner fra de er små. Barn trenger mye fra de er små..de trenger det hjemme..og lærer de ikke basisen så har de et “handicap” i oppveksten i forhold til alle de andre barn som står der med riktig ballast hjemmefra.
Husk: Små barn har store ører!
Selvfølgelig skal hjem og skole samarbeide. Men de skal samarbeide på toppen av det grunnlaget hjem (og evt barnehage) har lagt sammen for barnet slik at barnet er istand til å komme på skolen for å motta lærdom. Det er derfor læreren er på skolen, for å undervise, for å lære bort, i hovedsak kunnskap.
Det er foreldrene som har hovedansvaret for barnet og barnets oppdragelse..!
Ikke barnehagen.
Ikke skolen.
Foreldrene.
(Jada, det finnes spesielle tilfeller og spesielle barn…som vi har ordninger for..men det er fortsatt foreldrene som har ansvaret).
Kona og jeg føler oss til tider helt “uttafor”…
Helt siden vi fikk barn har vi vært nøye og påpasselige med å lære barna våre den helt vanlige folkeskikken og oppdragelsen. Dette enkle med å si “ja takk”, “nei takk”, “takk for maten” for å nevne noe har gått lett og enkelt, og vi har i hvertfall følelsen av at våre barn blir oppfattet som høflige og repektfulle utenfor hjemmet også. Det at de eldre barna også spør “kan jeg gå fra” når de er ferdige med middagen har kommet naturlig ettersom vår livssituasjon har forandret seg med hensyn til alderssammensetningen rundt middagsbordet (noen er litt tregere enn andre).
Det hender at vi faktisk blir sittende i stuen på kveldstid og snakke om det er vi som er på totalt ville veier eller om det er noe som har gått “litt” galt i basisoppdragelsen ute i samfunnet. Det virker som at det å vise hensyn, vise respekt, være høflig etc av mange blir totalt tilsidesatt for egen vinning av såvel store som små. Jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg sier at det er altfor mange som går rundt og tråkker på andre mennesker uten tanke på om de sårer de.
Dette enkle med å reise seg for de eldre på buss/tog for eksempel. Vi gjorde det på båten på vei hjem fra ferie. De relativt unge voksne som satt ved siden av leet ikke på en finger for å la de eldre som stod få sitte. Lærer ikke foreldre dette bort lenger, eller driter folk bare i det sålenge de får sitte selv?
Det handler på ingen måte om at barn skal tuktes slik de gjorde før. De foreldrene blir i dag anmeldt og straffet, det handler om å snakke med barn, forklare for barn, være flinke for og med barn, vise barn rett oppførsel etc.
Voksne som utnytter andre voksnes godhet, voksne som unnlater å hjelpe, voksne som er bedritne rollemodeller for egne og andres barn. Hvor er den sunne sjelen som vil ha et bedre samfunn? Jeg leste reportasje her om dagen om en som var i en ulykke og opplevde at folk ikke stoppet for å hjelpe.. Den artikkelen minnet meg på opplevelsen vi hadde på motorveien utenfor Oslo for noen år siden (Vi var første bil etter ulykke) <– klikkbar. Dette er nå endel år siden og jeg har lest gang på gang om folk som ikke stopper,. Hvorfor? Jeg er ikke i tvil om at vi ville gjøre det samme om og om igjen. Det er å bry seg, vise medmenneskelighet…vel, i tillegg til å gjøre sin plikt.
Lærere, trenere, sfo-frivillige forteller om barn som er så spydige og hånlige at de nesten ikke tror det er mulig. De eier ikke respekt for de eldre, de gjør som de vil og de evner knapt å si unnskyld for ting de gjør og blir tatt på fersken i å gjøre. Hvorfor blir noen barn sånn? Hvs alle oppdrar (som de fleste ynder å si), hvorfor blir noen så inn i granskauen uhøflige og andre ikke?
Noen som har noen gode svar på hvorfor?
Jeg avslutter med en hyggelig opplevelse fra året som gikk:
I går opplevde jeg noe gledelig på slutten av dagen. Herved gis en virtuell blomst til en småbarnsfamilie som var på Kiwi Hønefoss i går.
Dagen min startet med en kjøretur til Strømstad og deretter Nordby for å handle litt av hvert. Disse kjøreturene gir meg, tror jeg da, alltid flere rynker og grå hår på grunn av kjøreferdigheter, eller mangel på sådanne, til mine medtrafikkanter. Det bremses i tuneller, skiftes fil uten signal eller sjekk blindsone, ligger i venstrefil under fartsgrense etc. Gårsdagens kjøring toppet seg vel da jeg tok igjen en bil i venstre fil (høyre var helt ledig) som etter lang tid endelig la seg ut høyre slik at jeg kunne passere for deretter la seg tilbake i venstre fil… jaja, nok om kjøring.
På ettermiddagen måtte jeg innom butikken her hjemme. Jeg parkerer og begynner gå mot inngangen da et par i ca 25-30-årene kommer ut. De har en sønn på 4-5 år samt en datter på 2-ish som moren bærer på armen. Gutten ser noe søppel på bakken og begynner sparke det bortover.
Da skjer det gledelige. Mammaen og pappaen reagerer ganske likt og sier “Hei XX, la være med det, plukk det heller opp og kast det”.
Gutten svarer som de fleste gjør “men det er jo ikke jeg som har kasta det på bakken”.
Da svarer mammaen: “Det vet jeg, men du trenger ikke hjelpe til med å spre søppel på parkeringen, da tar du det heller opp og kaster det i søpla”.
Gutten mumler bittelitt men plukker det opp og kaster det, er like blid og får skryt/takk av moren og faren sin.
Dette fortjener en stor virtuell blomst 🙂
Det er altfor mange som rett og slett gir komplett F… i sånne ting. Det gledet meg å se på en lørdags ettermiddag. Jeg sier ikke at alle skal flyge rundt å rydde søppel hele tiden, men ved å lære barn at søppel skal i søppelkasser så blir det kanskje mindre og mindre av forsøpling rundt omkring.
#barn #foreldre #oppdragelse #hjem #skole #struktur #rutiner
Endelig en blogger med substans. Rett og slett en blogg å bli klok av. Gjenta gjerne igjen og igjen det viktige budskap. En god og viktig sak kan ikke gjentas for ofte.
Jeg prøver så godt jeg kan med den stemmen jeg har.
Veldig enig med deg Geriatriks. Flott innlegg! Alle er vel enig om at man skal tenke seg godt om før man skaffer seg husdyr. Om man kan ta vare på dem, følge dem opp osv … Dette gjelder i aller høyeste grad med å få barn også.
Ikke sant 🙂
Kjærleik er ikkje å vakta.. Kjærleik er å sjå ein annan veg.. til riktig tid. Bloggere som jakter likes med personlige tragedier er 90 talls.. heier på deg. Håper du ikke blir invitert til
l “God morgen Norge” 😉
Kommer nok ingen personlige tragedier herfra 🙂
Hei 🙂 Fint og tydelig mye av det du skriver. Det er veldig opplagte sannheter, selvom det ikke virker sånn i den verden vi sender barna våres ut i. Det eneste jeg blir litt trist av å lese, er den biten om manglende struktur, og derfor burde noen kanskje ikke fått barn.. Jeg vet at den biten er mer kompleks enn som så, og det er mange aspekter ved det å få barn. Jeg har selv vokst opp med en far, som forsvant når jeg var 15år.. Pappa ble satt i fengsel, og jeg valgte barnevernet fremfor mamma som var sekterisk antroposof. Når man står uten foreldre i hverdagen som ungdom, så mister man grunnleggende struktur i livet.. Jeg fikk selv barn når jeg var 22 år, nr to når jeg var 24.. pluss datter når jeg var 30. Å si i ettertid at jeg ikke burde ha fått barn, blir jo helt umulig. Finnes ingen angreknapp, og jeg kan bare gjøre så godt jeg kan utifra mine forutsetninger.. Jeg elsker barna mine til bånn av hjertet mitt, selv med mine tilkortkommenheter. For meg har det vært viktig å være pappa, ikke kompis. Lære barna det jeg er god på,.. og å tørre å inrømme det jeg ikke fikser.. Jeg ser at min manglende struktur smitter over på barna, men jeg prøver å hjelpe dem så godt jeg kan. Jeg tror faktisk at de fleste foreldre gjør så godt de kan utifra sine forutsetninger, selvom det kanskje er et skremmende bilde iblandt. .. Og en ting til.. livet er ikke forutsigbart! Vi “voksne” møter også vegger og utfordringer som vi ikke så komme, noen ganger får det ringvirkninger som vi ikke kan rå over. Selvfølgelig er vi som foreldre i utgangspunktet ansvarlige for å styre skuta med barna våre trygt ut i livet, men det hender at vi må be om hjelp. . Ellers takk for fine refleksjoner, godt at noen tør å sette ord på disse tingene. Hilsen Jonas <3
Takk for fine ord. Mitt poeng med den strukturbiten er mer at om du før barn lages allerede er helt uten vilje til å forandre på livet, som man må når man får barn, da bør man kanskje la være.