Faen!

Det kommer tydeligvis en tid i enhver manns liv som begynner å pushe mot the big five-null en hang til ettertanke og oppsummering av tingenes tilstand, sånn kroppslig sett hvert fall. Mitt aha moment har sneket seg på etter hvert som dagene har gått siden sist jeg kunne ikle meg det illeluktende hockeyutstyret som nå henger på sirlig rekke ute i garasjen. At ikke de stroppene har råtnet eller i det minste mistet elastisiteten er meg en gåte..men på den annen side tror jeg ikke det blir vepsebol i den garasjen denne våren. Fra å trimme/trene 3 ganger i uken på is til det som skjer nå, som jo er absolutt ikke noe (det å reise seg opp og ned fra kontorstolen kan vel knapt kjøres som alibi for squats), er jo ikke bra i det hele tatt, noe som begynner å vises. I det minste fikk jeg noen små spadserturer fra bil til kontorbygg + lang vei til kaffen, når jeg fortsatt dro dit, med hjemmekontor blir det jo ikke det engang. Så derfor;

“Hei, jeg heter Jim, er 49 år, veier 101 kilo and counting”.. 

Kroppen dessverre i forfall. Fritt fall er vel kanskje dekkende. Håret blir bare gråere og gråere, skjegget likeså. Rynkene rundt øya gir Keith Richards kamp om rekorden i Guinness Rekordbok. Dobbelthakene har også sneket seg på på godt og vondt… trodde for eksempel all ostepopen var spist opp..men da jeg strakk meg for å legge bort bollen poppet det frem 2 stk luringer som hadde gjemt seg i valken under haka. Brystmusklene, benkpress-brøstet har detti ned foran magen. Rompa har fått lavt feste og dekker nå ned til midten av lårene (det sier litt at på sykkelturen jeg tok i dag -se lengre ned  i innlegg- gestikulerte flere bilister at sykkelveskene mine drev å gled ned på sidene…). Biceps, Triceps og alle andre ceps er putt borte. Forsvunnet. De må ha falt av et sted og jeg finner de ikke igjen.

Nåvel. Etter 2 glass rødt i går samt Batmanfilm på skjermen slo det meg. Dette må jeg jaggu gjøre noe med. Se hvordan de folka ser ut. Jeg ser jo ut om en de ville kjørt som “before” bildet på alt som finnes av humbug treningsutstyr du kan kjøpe på tv-shop etc. Her må noe gjøres. I følge bmi-måleren er jeg på grensen til bæl-feit, og bør veie 77-78 kilo for å være sunn. Da må jeg ned 23-24 kilo. Problemet mitt: Jeg kan ikke jogge. Altså, jeg vet hvordan man jogger selvsagt, men jeg kan ikke. Jeg får vondt i knærne av å bare se på folk spille fotball eller gå-jogge Ringeriksmaraton. Hockey går greit, gåing på golfbane går greit. Jogge går ikke greit.

Men jeg har sykkel.

Nå skulle det vise seg, apropos kropp i forfall, jeg har en sykkel i forfall også. Ikke slik at den ikke kan brukes, men den er litt på hell. Girskift blant annet, virker ikke bak. Så jeg sykler på 7, 14 eller 21 gir. Litt dårlige bakbremser og forbremser med innlagt skvik og pip. Det er godt man er oppvokst i en tid da man ikke bremset altfor mye. Sykkelen har jeg hatt i ganske mange år, men fortsatt er de små gummi-knottene inntakte på siden av dekket. Tror min ærverdige mor har brukt opp 3 sykler på samme tid. Min forrige sykkel hadde jeg også lenge. Den forsvant da østeuropeere med sans for norsk camping samt utvandring av norske sykler var på besøk i nabolaget. Det måtte vel også nesten skje.. den sykkelen hadde levd sin tid og vel så det. Husker jeg sykla den på puben en fredagskveld… det kom jeg på utpå søndagskvelden da jeg skulle sykle etter no junk-food.

Nåvel, back to dagens erkjennelse og etter hvert trim for første gang på flere uker. Som seg hør og bør på en søndag satte jeg i gang søndagsmiddagen (Les HER for et innlegg om en snasende god høstsuppe, vårsuppe, adventsuppe, you get it) før jeg steppet ut i garasjen, kjempet meg forbi eimen av råttent hockeyutsyr hengende på linje, dro frem sykkelen fra under papp, leker, søplesekker, ski, staver, deler av en gressklipper og startet sykkelturen. Måtte seff pumpe dekkene til nesten sprekkeferdige siden en blåval skulle ut og sykle. De første meterne og kilometerne gikk som en drøm. Vondt i låra og innbytterpust rett ut av feltet jeg bor på selvfølgelig, men det er helt vanlig. I min ungdom måtte jeg ta pause fra stadion til sentrum (3-4 km) så dette er fremgang. Midt oppe i første bakken tror jeg at jeg hostet opp nok slim til å smøre en middels traktor med, samt en liten brokkolikkvast som må ha lurt seg ned på innpust i går da vi laget pasta-penne med fløte, løk og brokkoli .

Sånn cirka halvveis begynte det bli tungt. Det svei i beina og rompa. Det rutete mønsteret på setet har nok satt skikkelige spor på både det ene og det andre der bak, så er rimelig fast i troen på at det vil komme terninger ut der i noen dager nå. Men, jeg ga meg ikke. Uansett bakke som kom foran meg var jeg bestemt på å ikke gi meg, men det skulle vise seg at det ble for tungt. Jeg slet med å holde hodet oppe. Bakken kom brått på. Rett opp. Jeg var bestemt. Jeg ga meg ikke, ikke på tørre møkka. Bakken ble forsert, sittende, med vondt helt fra hælen til dusken på lua. Litt stolt var jeg. Men så så jeg at det kom 2 fartsdumper til….

Hjemveien fikk en liten detour. Kjempelurt. Krysse et åpent jorde på en grusvei i motvind var ikke det jeg egentlig behøvde på slutten av denne turen. Jeg ville se et nytt byggefelt jeg kun har sett fra by-siden.

Var ikke verdt det.

Jeg kom meg hjem. Ingen uhell. Sykling er flotte greier. Men det hadde vært greit at det ikke føltes som om isen skal legge seg på elva.

Jeg skulle gjerne hatt en skikkelig midtlivskrise. Fancy bil, motorsykkel, skinnklær, hytte som vi ikke gidder bruke, båt vi ikke kan kjøre. Men det har jeg ikke råd til. Jeg har ikke råd til noen vanlig krise engang. Jeg tror jeg får klare meg som best jeg kan. Krisen får være at jeg har feita meg opp og må finne på noe for å motvirke dette.

En korona-kur..  tar det lang tid å lage?