Ari Behn tok sitt eget liv 1 juledag.
Forferdelig selvsagt, men dessverre også bare nok et tall på en statistikk vi ikke burde hatt særlig store tall på.
Vi fikk altså i går nyheten om at forfatter og kunstner Ari Behn hadde tatt sitt eget liv. Hvordan vites ikke, og strengt tatt trenger ikke det bli kjent offentlig heller. Familien gikk ut og informerte om dette og ber om ro for familien. Det synes jeg media skal respektere. Ikke grav i dette. Ikke spekuler i dette. Ari Behn har tydeligvis vært så langt nede at selvmord var -for han- en vei ut. Jævlig trist selvfølgelig. 3 barn har mistet pappaen sin. Trist som faen.
Dette med psykisk helse er noe regjering etter regjering så lenge jeg kan huske har lovet mer ressurser til i valgkamp etter valgkamp. Men når valget er slutt og vunnet virker det som de alle sammen bare har strøket posten i budsjettet og tenkt “dette får fastlegen ta seg av”.
Det er ingen hemmelighet at menn er overrepresentert i selvmordsstatistikker. Det er heller ingen hemmelighet at menn er meget dårlige til å gå til lege, langt mindre å gå til lege for å snakke om problemer for å få hjelp. Når man så i tillegg vet at norges helsevensens svar på mange problemer er å ta fra deg førerkortet..ja da er terskelen rimelig høy for å strekke ut handa og be om hjelp.
Facebook flommer over av statuser i dag med telefonnummere du kan ringe om du sliter. Det er vel og bra, men det betyr igjen at den som sliter må bryte en barriere og be om hjelp. Jeg tenker at noe langt mer viktig er at vi som samfunn prøver å få øya mer opp og prøve legge merke til om venner og bekjente ikke er seg selv, og samtidig tør å spørre “har du det bra?” “trenger du hjelp?”.
Det er synd å si det, men det må gjerne en kjendis til for at våre folkevalgte skal få opp øynene. Mer kjendis enn Ari Behn får du vel strengt tatt ikke. Kanskje kan alle de fine minneordene som nå florerer i alle landets aviser ikke bare være en trøst til hans familie og spesielt til barna, men kanskje kan alle de gode ordene vekke alle landets politiske partier til å ta psykisk helse skikkelig på alvor?
Som barn tror man at man kan identifisere skurker på hvordan de er kledd… de har jo stripete klær alle sammen. Dette lærer man jo etter hvert at ikke er tilfelle. På samme måte er det med alle som sliter psykisk. De ser ikke ut som om de sliter. De er ikke kledd på en spesiell måte. De er som deg og meg, men så har de noe inni seg som formørker tilværelsen. Det er der vi alle er så viktige. Vi må bry oss om og ikke med.
Les : Hva vet du egentlig om den som er syk?
Det finnes mange tanker og meninger om den/de som tar selvmord. De meningene synes jeg vi skal legge bort. De hjelper ingen. De bare gjør ting verre. Jeg tror ikke vi som er igjen har sjanse i havet til å sette oss inn i tankegangen en som er så desperat har. Det at de tenker “alle har det bedre uten meg” vet vi forekommer, men hvor mye de har vært igjennom før det og hva slags tanker de har før det er det få som vet noe om.
Det må bli mer legitimt å be om hjelp.
Profesjonell hjelp må styrkes i alle ledd, også i oppfølging.
…og skulle opposisjonsledere nå forsøke score billige poeng så bør vi alle si ifra.
Til slutt…
Se deg rundt. Har noen av vennene dine forandret seg? Oppfører de seg bare litt annerledes? Slutter de å være med på ting de gjorde før?
Da kan det hende du kan snu på et live med å spørre og bry deg.