Det er forskjell på å minnes en dag i året og konstant påminnelse
22 juli er en dag vi alle sender en tanke til pårørende og berørte av terroraksjonen for 9 år siden. Dessverre er det en ting som nå 9 år etter fortsatt holder såret åpent for lokalbefolkningen ved Utøya.
Det pågår en stadig krangel om et minnesmerke.
På den ene siden har man politikere og andre som ønsker et svært minnesmerke på landsiden. På den andre siden har man lokalbefolkningen som ikke ønsker dette.
Jeg tror ikke jeg klarer si dette klarere enn dette:
Nå må det vel være nok!
Med all mulig respekt for pårørende og alle berørte; Det er himmelvid forskjell på det å ha et sted å komme til 1 gang i året og det å måtte leve den dagen om igjen og om igjen slik lokalbefolkningen sier de vil om dette minnesmerke blir anlagt der politikere fra Oslo mener er best.
Lokalbefolkningen satset livet sitt for å redde ungdommer og sliter med traumer enda. De er bekymret for, antakeligvis med rette, at det å ha et digert minnesmerke på landsiden vil gjøre at de ikke klarer få vekk de verste minnene. Derfor er det på grensen til respektløst å trumfe gjennom dette minnesmerket.
Anlegg heller et skikkelig opplegg med minnesmerke ute på øya og la folk som vil minnes en gang i året ta turen ut.
Det er på tide å høre på de som bor der ute nå.
Jeg er faktisk enig med deg. Når de lokale ber om å slippe, som ikke det er påminnelse nok å se utover fjorden over til øya. Vi kommer aldri til å glemme uansett, og vi skal ikke glemme.