Vel, det har ikke akkurat vært en drømmestart for 70-årgangen i Norge
Jeg er nå inne i min andre måned som 53+ åring, og skal ikke underslå at det innimellom dukker opp en tanke om at alderdommen begynner komme også for oss som fortsatt er 25 inni hodet. Et hode som stadig vekk sender kroppen ut på aktivitet som gir 2 dagers angst for å reise seg opp og/eller gå opp en trapp uten å ha et rekkverk å dra seg oppover med.
Her om dagen så jeg en tekst på Facebook da en eller annen fylte 50 som hadde som hovedbudskap at 50 ikke er noen alder…det er da livet virkelig begynner.
Nja sier nå jeg… Hvis det stemmer så har karma bitt oss født i 1970 skikkelig i begge skinkene.
Vi ble alle sammen 50 år midt i pandemien. 50 årslag midt i pandemien var ingen spøk med alle de reglene man måte forholde seg til. Vi måtte nesten forholde oss til de reglene og, for de fleste av oss hadde ikke råd til sushi-bot ala Erna Solberg.
Det var noen rare og sinnsvake regler. Du kunne ha besøk og ikke besøk. Det var skilt på store og små husstander og hvor mange som bodde i husstand og ikke. Enden på visa var at veldig mange av oss som fylte 50 i 2020 ikke hadde svære 50-årslag, men heller en liten samling på terrassen.
Pandemien fulgtes så opp av krig i Russland, gallopperende strømpriser, matpriser, drivstoffpriser og stadig økende renter. Nå koster det jo omtrent 700,- bare å gå inn på butikken og ut igjen.
Hvis resten av livet fortsetter som dette så er mørke skyer i den økonomiske horisonten det minste problemet for de fleste av oss. Problemet er nå.
Vi har skikkelig flaks vi som ble 50 i 2020 og virkelig skulle begynne å leve livet. Vi kan det selvsagt, men det kan ikke koste noe, for de pengene jobber stat og kommune iherdig for å ta i fra oss. Ringerike kommune siste tilskudd på lista med sine astronomiske priser på vann- og kloakk. Utopien i håpet om 60 tusen innbyggere rammer oss som er fjerne nok til å bli boende her… så motto får være “dusj på trening, drit på jobb og lev på brødskiver og nudler”.
Som om ikke alt dette over her var nok så kom flommen. Nå rammer selvsagt flommen oss alle, men flommen er bare toppen av kransekaka i en lang rekke greier som har skjedd siden 2020 og tiden da vi 50-åringer skulle begynne å virkelig leve.
Noe er flott da..
Jeg har feks livsvarige overtråkksankler. Dette betyr at jeg kan tråkke over på måter som ville sendt en fotballspiller på langvarig sykemelding og 8 ukers opptreing uten at jeg merker noen ting.
Det er ikke like flott å ha knirkeknær.. jeg kan feks ikke luske på noen siden hvert skritt til tider høres ut som jeg har knekkebrød liggende i skoene.
Jeg tror jeg satser på Wenche Myhres “66, det er da livet tar til”
(innlegget er også publisert i Ringerikes Blad)
Apropos 50 i 2020 under pandemien. Jeg vart 70 det året, og faktisk glad for at jeg ikke hadde press på meg til å arrangere stort selskap😅 Vi var bare 6 til bords. Det lovlige antall på den tida😝 Men koselig vart det, for det var barn og barnebarn. Og det var nok for meg. Og ellers kan jeg trøste deg med at det er fint å ha bikka 70 også. Er vel mange ganger 25 i huet jeg også, som du sier🙋🏼♀️😀