Og det handler ikke bare om First Price- og Cubus-klassifisering av barna

Snillisme blant voksne skaper uhøflige barn, usikre ungdommer og unge voksne med store problemer.

En ting er jo at mange rett og slett ikke oppdrar barna sine. Ikke lærer bort basis folkeskikk etc.. en annen ting er jo at vi i Norge har regler for alt mulig og omtrent ikke skal lære barn at det er forskjell på folk før de er oppe i tenårene. Dette er i mine øyne tildels feilslått snillisme.

 

Er ungene nå rett og slett så pakket inn i bomull at det har tippet over?

Barna har blitt fortalt at du kan få akkurat det du vil, du kan bli akkurat det du vil, du kan oppnå alt, du er best. Barn får medaljer for å vinne og for å komme inn sist, de får deltakermedalje bare for å møte opp. Barn blir fortalt at de er kjempeflinke til alt de prøver seg på. De vokser altså opp uten å føle på at det er ting de ikke klarer.

Så møter de verden…

Som ungdom møter man altså opp i en voksenverden troende på at man er verdensmester i alt fordi foreldre/samfunn har pakket inn barnet i bomull hele oppveksten. Man møter et samfunn som plutselig sier ifra at du er ikke best, du kan ikke synge, du får ikke spille, du får ikke den jobben, du er ikke verdt de pengene. De aller fleste takler jo dette bra, men mange gjør det ikke. De går fra å være trenerens/lærerens stjerne til å måtte sitte ytterst på benken uten å forstå hvorfor.

Spørsmålet er jo om samfunnet har blitt for overbeskyttende og fokusert på likhetsbehandling av barn på alle områder. Kanskje burde foreldre bli flinkere til å fortelle barn at de ikke er superflinke til å synge, at de ikke er stjerna på laget, at de må trene mer for å bli den beste etc?

Balanse er stikkordet.

 

Hvem er ungdommen i dag som har opplevd dette som barn?

De kalles “generasjon prestasjon”. De rammes tilsynelatende av mer stress og sykdom enn alle andre tidligere generasjoner tilsammen. Det skrives stadig vekk debattinnlegg, kronikker og blogginnlegg over hvor vanskelig livet har blitt for mange av de som er ungdom/unge voksne i dag. De fleste av skriveriene kommer fra de unge selv, og det forventes til tider full forståelse for absolutt alle aspekter av sykdom/lidelser som det skrives om.

Men er det egentlig så ille? Har de det det egentlig så jævlig?

Kan det være at “generasjon prestasjon” er en utvikling fra “generasjon barn innpakket i bomull”?

 

Hvem er de egentlig?

Kan det være slik at dette er de som alltid har blitt fortalt at de er best, og som nå som sliter fordi de kommer ut av mamma/pappas beskyttelse og oppdager at de ikke er best?

Kan dette være de som alltid har fått gode karakterer på skolen, som nå støter på vanskeligheter og bare gir opp fordi mamma/pappa ikke kan ordne opp med læreren ?

Kan dette være de som alltid kom sist og fikk medalje uansett, som nå kommer ut i samfunnet og oppdager at man får ikke premie for å komme sist?

Kan dette være de som hadde mye fravær på skolen, som nå oppdager at man stryker i fag og ikke får godkjent skolegangen ved like mye fravær på videregående?

Kan dette være de som oppdager at visjonen de hadde om å bli noe ryker, fordi de ikke gadd gjøre jobben på skolen da de hadde sjansen?

 

Livsrealiteter!

Kan det være slik at det blir mye syting fordi man som ung voksen får livs-realitetene rett i fleisen og oppdager at godt betalte jobber blir ikke kastet etter deg når du blir 18?

Kan det være slik at man som ung voksen plutselig må sette seg inn i hva ting koster og får helt noia?

Kan det være slik at det blir mye stress og panikk fordi man oppdager at Nav ikke er ei melkeku?

Kan det være slik at det er mye anger blant alle de som skulle leve av blogging/fotball/spill etc. og dermed ikke gadd følge med på skolen?

 

Er det så jævlig?

Kan det være sånn at mange burde stikke fingeren i jorden og innrømme at livet tross alt ikke er så jævlig.

Burde mange innrømme at “jo, jeg burde nok hørt på mamma, pappa, læreren, da de gnålte om å stå opp om morgenen, legge meg om kvelden, gjøre lekser, følge med på skolen, etc”..

Noen unge har selvsagt relle problemer og skal ha den hjelpen de trenger.

 

Foreldre:

Man må tørre å fortelle ungene at de ikke er best i alt. Gi de litt realisme også som barn/ungdom. Det er selvsagt lov å oppfordre og oppmuntre…men alle kan ikke bli verdensmestere, Idol-vinnere, ski-konger, fotballproffer etc..

 

Det er helt greit å fortelle sannheten.

 

Barneoppdragelse = Færre barn som blir mobbere