Kan vi egentlig ha det slik i prestasjonsserier?

De siste sesongene har vist gang på gang at norsk ishockey og økonomi er noe vanskelig og rotete greier for mange.

Eksempel på eksempel, både tidligere og i nyere tid, på lag som melder økonomisk trøbbel nesten før sesong er i gang.

Kvalifisering som spilles og lag som alikevel ikke tar opprykk.

Serien knapt i gang og så meldes millionunderskudd og/eller trøbbel.

Lag som er sportslig gode nok, men som sier fra seg kamp om muligheter for opprykk pga dårlig økonomi.

Det tar liksom aldri slutt.

Og kanskje venter vi på den store skrellen i etterkant av årets sesong. Rykter om millionunderskudd større enn snakket om. Rykter om investorer som trekker seg ut, eller hvert fall snakker om å bidra mindre. Rykter om klubber som må tenke smalhans neste sesong om ikke noe drastisk skjer.

Først og fremst; Drit nå i Forbundets underskudd akkurat nå. Vi vet det alle sammen.

Det er klubbene som satser over evne, eller kanskje egentlig aldri har hatt noen økonomisk evne det gjelder. Det snakkes om krav til ditt og krav til datt for å være med i feks EHL. Kanskje burde det overordnede krav være å bevise at man som klubb har, faktisk HAR, penger til å drifte en hel sesong med evt play-in, kval eller sluttspill i enden… uten at spillerne må selge kakelodd eller starte onlyfans for å betale for buss til bortematch.

Det blir bare for dumt at vi sesong etter sesong må spørre de beste sportslige lagene i 1-div om de har lyst å spille play-in..

Det hjelper ikke å sitte å snakke om 8, 10 eller 12 lag i EHL når man ser hvordan enkelte lag i 1-div og EHL driver økonomisk. Jeg tror man trygt kan beholde 10 lag, som i dag i EHL, og så fase inn de nye reglene for egenkapitalandel og se hvordan dette slår ut for lagene. Med de nye reglene kan ikke ha lag man ikke har råd til, fordi man da vil sitte og motta massivt med minuspoeng 2 ganger i løpet av sesongen.

Det hjelper heller ikke å sitte å snakke om ræva-lag-som-ikke-burde-være-med hvert eneste år pga noen resultater man ikke liker.. spesielt ikke når de lagene som skaper disse resultatene ikke har økonomisk ryggrad egentlig til å spille med de spillerne de har. Jeg er fullstendig klar over at “kultur-eliten” i norsk ishockey vil ha det “sånn-og-sånn”, men er vi der? svaret er nei. Feks: Storhamar har i år et suverent godt lag, spørsmålet er om de egentlig har råd til det laget? Hvis ikke, er det da bærekraftig for norsk ishockey? Det samme gjelder for Vålerenga og alle andre lag som går i minus pga spillerstall.

Jeg skjønner det er kult å være Storhamar-supporter denne sesongen. Jeg skjønner og det har vært kult å være Vålerenga, Lillehammer, Manglerud Star, Storhamar, Frisk, Sparta, Lørenskog, Stjernen, Bergen, TIK, Tønsberg, etc supportere tidligere (for  nevne noen) da det gikk bra… men så kom oppgjørets time og regninga og så var det ikke så kult. Men det glemmes fort selvsagt. For den ene sesongen slenges det dritt ene veien..og så den neste sesongen den andre veien.

Men for norsk ishockey og den veien man ønsker å ta sporten så er ikke alle disse sesongene, og krisene, noe kult i det hele tatt. Den er bare skadelig. Mye mer skadelig enn all verdens slåssing etc sånn sett… for uten popularitet, positivitet, ikke-skandaler, mer markedsandeler og økonomi inn.. så har vi ikke nubbesjanse til å komme noen vei. Ingen ny by bygger en by-arena der lokal klubb fronter at dette kommer til å bære seg osv.. når de samme politikere samtidig kan lese om konkurser, ansvarlige lån opp og i mente, krise-investorer inn, salg av navn etc for å redde stumper og sesong i sporten hver eneste sesong. Selv i en ishockey-tradisjonsby som Fredrikstad vegrer jo politikerne seg for å gå løs på en byarena.

Det går selvsagt an å ha flere tanker i hodet på en gang, men hovedtanken må være å skape en bærekraftig klubb på det nivået man er, og så se om det er muligheter utover det.

Skal man feks ha et EHL der alle 23 spillerne i troppen har lønninger i større og mindre grad så kan man lett bruke SRN sitt lønnseksempel med 23 x (400 lapper x1,6 sos.kost) = 14,7 mill og så litt trenere etc så er man på 18 mill i lønnskostnad (som selvsagt ikke fordeles flatt ut, men tallet er eksempel på totalsum)

Så kommer alt annet på toppen.

 

Spørsmålet da…

Har vi, eller kommer vi til å få innen feks 10 år, 10 klubber med arenaer, adminstrasjon, økonomi etc innenfor de krav man ønsker sette?

Slik som det drives i dag er det lett å svare at nei, det har vi ikke, og det kommer vi ikke til å få.

Så får man ta veien videre derfra.

 

Norsk ishockey trenger løsninger.

Ekskludering av mindre klubber som mange snakker om er i mine øyne ikke løsningen. Det bare tilfredsstiller de aller største klubbenes supportere… men skaper ikke noe verdi.

Jeg har heller ingen løsninger.. jeg tror heller ikke det finnes noen quick-fix her.

Dog mener jeg at pri-1 må være at klubber driftes sunt… og ikke på krita.

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg