Aller verst blir det i schue schue schu
Schue schue-en, schue schue-to, schue schue-tre osv..
Det er ikke mye som skjærer like mye i ørene mine, og veldig mange andres, som latskapsspråket som brukes blant ganske mange i dagens Norge. Jeg er, og kommer aldri til, å være enig i at dette er språkutvikling slik mange hardnakket påstår. Det bekreftes også ved at mange unge som snakker på denne måten faktisk legger om når de blir voksne og skal ut i jobb og bli tatt seriøst.
Det å kunne lene seg på Språkrådet i noen tilfeller hjelper ikke. Det høres ikke riktig ut. Det er ikke riktig.
Jeg skrev i 2016 et innlegg om nettopp dette temaet som skapte mye tidvis morsom debatt i kommentarfeltet. Det ble diskutert mye, men jeg tror jeg kan konkludere med at de aller fleste er enige i at sch-språket ikke er en språklig utvikling men rett og slett ren og skjær latskap. Jada, noen klarer ikke høre forskjell, noen har diagnose/talefeil, men slettes ikke alle.
Noe av teksten i 2016:
Skjære unge mennesker i dagens Norge.
Vel, skjære voksne mennesker i Norge også..
Kan vi ikke være så skjempeenige som det går an om å bli enige om å slutte å ødelegge det norske språket?
Jeg vet et det er godt med skjylling og påmfri. Jeg vet det er godt med mammas skjøttkaker. Jeg vet det er digg med pizza med skjøttdeig og løk før dere skal på skjinoen og se en film, vel etter at dere har skjørt 5-6 skjilometer for å komme dit da. Kanskje møtte dere en skjenning på skjinoen og som dere pleide å tulle med var skjæreste med deg og kompisen da dere var små.
Kanskje var det så gøy å møtes igjen at dere inviterte med skjenningen hjem på kveldsmat. Kanskje hadde dere det så morro på skjøkkenet med mat og deig og skjevling til å lage skjeks istedenfor å skjøpe de at dere setter på litt musikk og danser skjinn mot skjinn og utover kvelden nok en gang ser ut til å vekke skjærligheten til hverandre.
Så kommer tiden da du slipper å se på drømmedama med skjikkert. Du slipper å treffe henne ved å skjøpe ting der hun jobber. Du slipper jogge skjilometer på skjilometer for å imponere henne med formen din. Kanskje ender dere opp nakne sammen og du finner ut hvor hun er skjilen…og kanskje…men bare kanskje får du lov til å “besøke” kjeden hennes.
Dette skjære norske befolkning….Dette er en skjip utvikling…!
Hva med navn? Personnavn? Stedsnavn? Byer? Andre egennavn?
Kjartan, Kjell, Kjetil, Kirsten, Kjersti, Kirsti, Kirkenes, Kina, Kiel, Kirkvaag? Det finnes sikkert mange flere. Fortjener ikke alle navn å bli uttalt slik de er ment å bli uttalt? Jeg har aldri hørt en bekjent av meg uttale navnet sitt som Schartan. Jeg hørte heller aldri humoristen Trond Kirkvaag presentere seg som Trond Schirkvaag.
Jeg må også nevne uttalelsen til en dame som sa hun nær sagt aldri har måttet si ordet skjede så det var vel ikke så farlig om ungdommen sier ordet “kjede” som “skjede”. Vel, det kan godt være at man ikke sier det spesifikke ordet så mye, men hva med kjedekollisjon, kjedebrev, kjedelig, kjedelås, etc? Det er bare å google “ord som begynner på kj” og se hvor mange ord dette egentlig omhandler. Det samme gjelder ord som begynner på ki-, kj-og ky- : kirke, kikkert, kilde, kilometer, kjapp, kjærlighet, kjære, kineser, kiosk, kino, kyst, kysse, kynner, etc.
Neida, det er ikke fryktelig mange ord som får en annen betydning når sch- brukes, men er ikke ett tilfelle egentlig nok?
Jeg synes jo at en setning som: “vi schørte fort på vei til schysthospitalet fordi schæresten min hadde schynnere og vi havnet i en schedekollisjon en schilometer unna men fikk sitte på med en schineser resten av veien så vi rakk det fint”, høres mye bedre ut om man sier det på den, i mine ører, riktige måten: “vi kjørte fort på vei til kysthospitalet fordi kjæresten min hadde kynnere og vi havnet i en kjedekollisjon en kilometer unna men fikk sitte på med en kineser resten av veien så vi rakk det fint”.
Jeg er uansett av den oppfatning at denne type “utvikling” ikke er av den gode sorten, og håper intenst at skolene begynner terpe på dette igjen om de har latt det gli litt ut.
Til slutt..
Språk er en ting.
Dialekt en ting
Skriftspråk er noe helt annet….
I et hjem der halvparten av de voksne jobber som lærer, altså fruen, så er det nesten gråt og tenners gnissel når det snakkes om å snakke bokmålsdialekt.
Som den gangen da unge programleder frøken Flatland sa at en artist skulle «legge bort trønderdialekten og snakke bokmålsdialekt». Jeg vet jo at slike uttalelser får ørevoksen til å poppe borte i sofaen og tittet derfor litt nervøst bort.
«Jeg har lukket ørene» sa hun..
Altså folkens:
Bokmål er ikke en dialekt eller språkform. Bokmål er ett av to skriftspråk i Norge. Det andre skriftspråket er nynorsk.
Når fruen, som er bergenser, blir bedt om å snakke bokmål «dør» hun litt innvendig hver gang. Vi snakker alle en eller annen form for dialekt, men vi snakker altså ikke bokmål. Be henne om å snakke «østlandsk» om dere vil hun skal dumme seg ut, men bokmål, nei det går altså ikke.
Sånn!!!
Skjerpings!!!
