Er vi rare vi som er nøye med oppdragelsen?

Kona og jeg føler oss til tider helt “uttafor”…

Helt siden vi fikk barn har vi vært nøye og påpasselige med å lære barna våre den helt vanlige folkeskikken og oppdragelsen. Dette enkle med å si “ja takk”, “nei takk”, “takk for maten” for å nevne noe har gått lett og enkelt, og vi har i hvertfall følelsen av at våre barn blir oppfattet som høflige og repektfulle utenfor hjemmet også. Det at de eldre barna også spør “kan jeg gå fra” når de er ferdige med middagen har kommet naturlig ettersom vår livssituasjon har forandret seg med hensyn til alderssammensetningen rundt middagsbordet (noen er litt tregere enn andre).

Det hender at vi faktisk blir sittende i stuen på kveldstid og snakke om det er vi som er på totalt ville veier eller om det er noe som har gått “litt” galt i basisoppdragelsen ute i samfunnet. Det virker som at det å vise hensyn, vise respekt, være høflig etc av mange blir totalt tilsidesatt for egen vinning av såvel store som små. Jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg sier at det er altfor mange som går rundt og tråkker på andre mennesker uten tanke på om de sårer de.

Dette enkle med å reise seg for de eldre på buss/tog for eksempel. Vi gjorde det på båten på vei hjem fra ferie. De relativt unge voksne som satt ved siden av leet ikke på en finger for å la de eldre som stod få sitte. Lærer ikke foreldre dette bort lenger, eller driter folk bare i det sålenge de får sitte selv?

Det handler på ingen måte om at barn skal tuktes slik de gjorde før..de foreldrene blir i dag anmeldt og straffet, det handler om å snakke med barn, forklare for barn, være flinke for og med barn, vise barn rett oppførsel etc.

Voksne som utnytter andre voksnes godhet, voksne som unnlater å hjelpe, voksne som er bedritne rollemodeller for egne og andres barn. Hvor er den sunne sjelen som vil ha et bedre samfunn? Jeg leste reportasje her om dagen om en som var i en ulykke og opplevde at folk ikke stoppet for å hjelpe.. Den artikkelen minnet meg på opplevelsen vi hadde på motorveien utenfor Oslo for noen år siden (Vi var første bil etter ulykke) <– klikkbar. Dette er nå 3 år siden og jeg har lest gang på gang om folk som ikke stopper,. Hvorfor? Jeg er ikke i tvil om at vi ville gjøre det samme om og om igjen. Det er å bry seg, vise medmenneskelighet…vel, i tillegg til å gjøre sin plikt.

Lærere, trenere, sfo-frivillige forteller om barn som er så spydige og hånlige at de nesten ikke tror det er mulig. De eier ikke respekt for de eldre, de gjør som de vil og de evner knapt å si unnskyld for ting de gjør og blir tatt på fersken i å gjøre. Hvorfor blir noen barn sånn? Hvs alle oppdrar (som de fleste ynder å si), hvorfor blir noen så inn i granskauen uhøflige og andre ikke?

Noen som har noen gode svar på hvorfor?

Er man egentlig “uttafor” når man er påpasselig med oppdragelsen?

#oppdragelse #foreldre #barn #samfunn

6 kommentarer
    1. Noen ganger det greit å være uttafor i så fall…!
      Virker som enkelte bare ikke lærer det, foreldrene gidder kanskje ikke pirke på slikt? Det krever jo litt jobb i starten, og litt terping hele tiden, noe jeg tror de fleste ikke orker. Grensesetting er jo tydeligvis et problem for tiden, og foreldre har en tendens til å dekke opp for ungene. Hører jo selv unnskyldninger som “jeg vet h*n er takknemlig innerst inne” eller når de slenger bokstavelig talt dritt “jeg vet at h*n ikke mener det sånn”. Vi er jo dessverre inne i en periode hvor foreldre forherliger ungene sine til det ekstreme, alle er små prinser og prinsesser. Det gjør at de ikke setter krav til barna, samtidig som de vokser opp til å tro at de er midten av universet, så hvorfor skal de takke noen rundt seg eller gi bort bussetet deres?
      Jeg håper at jeg ikke går på noen av disse smellene selv når den tid kommer, det er lett å klage på andre sin oppdragelse, men det er i alle fall noe vi har fokus på her hjemme og allerede før ungen har kommet til verden så har vi jobbet med hvordan vi ordlegger og uttrykker oss. Er vi voksne høflige mot hverandre så vil i alle fall det gi et godt grunnlag, og så må man jo håpe at man klarer å være konsekvent selv og ovenfor barnet. Det blir jo selvfølgelig vanskelig å få unger til å si “takk for maten”, “unnskyld” eller “vær så snill” når man ikke gjør det selv.

    2. De fleste unger – og i hvert fall ungdom – er ganske ok, tenker jeg. Statistikken viser vel også at de f. eks drikker mindre enn den gangen jeg selv var ung… Og de fleste ungdommene vi har hatt i hus, har faktisk vært flinke til å si takk, både våre egne og vennene deres.
      Ellers så er jeg selvfølgelig enig med deg i at det hadde vært greit med litt mer høflighet og medmenneskelighet, men selv reiser jeg meg sjeldent for eldre, etter at jeg som ung fikk kjeft av ei dame som slett ikke var “så gammel” ifølge henne selv. Nå skal jeg være sikker på at vedkommende faktisk ønsker seg sitteplass… Og det med å stoppe for biler i nød er jo også blitt litt vanskeligere, siden politiet nå går ut og advarer mot landveisrøveri…

    3. Jeg ville bare si at jeg synes det er så fint å lese det du skriver. Det høres ut som dere gjør en kjempefin jobb der hjemme og går foran som et godt eksempel for barna deres 🙂 jeg skriver noe om mine tanker rundt dette i mitt siste innlegg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg