Birkebeinerrittet, null stress..barneskirenn..

Jeg er klar som et egg!

Timesvis i lysløyper og skauen på helgedager tidlig og sent… pffffffft… barneskirenn…

Det er den tiden på året igjen. Tiden da sjefer i diverse store firmaer skal ut og vise hva de bruker mesteparten av “overtiden” til… Birkebeinerrennet står for tur. Nå skal milene slukes på samme måte som lønnsforhøyelsen til de som gjør jobben i firmaet.. det koster selvsagt å ha nyeste utstyret innen ski, støvler, staver, bindinger og trikot. Sekken man skal ha 3,5 kilo i kan ikke være noe vanlig sekk det heller.. det må være minst en Bergansmeis til rundt 5 lapper..skal ikke kjennes engang at den er der.

Jeg er ikke kjent for å gå på ski, være glad i å gå på ski.. så jeg har ingen vansker med å innrømme at jeg kort og godt svikter det norske ski-idealet

Nåvel, på tross av det; Jeg satser på at noen melder seg av i år også så det kommer en gratisplass. Det var det jeg gjorde i fjor, året før der og året før der… og snakker om i fjor (for årets er jo til lørdagen)

 

Her kommer fjorårets opplevelse:

Kroppen føles leken, lett og ledig. Det hjalp med en skikkelig godtur på lillerommet i tillegg, der forsvant minst en kilo med dødvekt ekstra. Kroppen er trent for dette. Kroppen er en fin-tunet maskin siktet inn på dette. Kroppen er rett og slett klar, klar til å yte, slite og gi max. Kroppen står i stil til langrennskiene mine. Mine lyseblå Madshus med rottefella front hopp-bindinger. Skiene er pusset og vasket gjentatte ganger. Skiene er gnukket så skinnende rene og vokset inn så ikke et eneste sandkorn skal få feste og øke vekten. Smøring gir jeg og beng i, det er bedre med bakglatte ski og fiskebein oppover for å kunne kjøre litt Aksel Lund Svindal nedover.

Trikoten min, dvs treningsbuksa og hettegenseren er kjøpt på outlet’n på Nordby og sørger for litt internasjonal svung over deltakelsen, og sitter lett og ledig på kroppen. Under bruker jeg en sykkelbukse for å holde stellet på plass. Sykkelbuksa holder i tillegg valkene såpass på plass at albuene ikke slår borti love-handlesene hver gang det skal stakes…men samtidig så ledig at jeg kan støtte meg på valkene da det skal kjøres utfor. Silikoninnlegget i sykkelbuksa blir som en airbag hvis jeg formodentlig tryner med hekken først ned i sporet.

Jeg er klar! Det går ikke an å være mer forberedt enn dette. Det føles riktig da jeg snører på meg skistøvlene. Det gjør meg ingenting at en tre-fire av metallhempene oppover rista har ryki.. det blir dobbeltknute øverst uansett.

Jeg går i vei. Dette går lekende lett. Lårene kjennes fine, leggene likeså. Hanskene jeg kjøpte billig, for slalomhansker var på tilbud, sitter godt og stramt og hjelper meg få gode staketak. I tillegg er det beskyttelse over knokene i tilfelle jeg må skrike løype og de ikke flytter seg. Dette skal gå som fot i hose. Jeg glir bortover som rene Gjermund Eggen og Oddvar Brå på en gang og ser ut som om jeg aldri har gjort annet enn å gå på ski. Dette synet hadde tilogmed gjort seg på tv.
Men…. så:

Nå begynner faktisk sekken på 3,5 kilo å gnage meg i ryggen. Rompevalken som sykkelbuksa presser opp av bukselinningen på treningsbuksa bak blir møtt av stålramma på sekken og gir smertestøt helt opp i nakken. Reimene på sekken gnager skikkelig på skuldrene og gir vonde minner om skolesekk full av bøker i 7 klasse. Lårene kjennes ikke så gode lenger heller. Det verker faktisk mer i lårene og hoftefestet enn det gjorde etter den gangen jeg på vors uttalte “50 spensthopp, null stress”..

Krampene har begynt å komme i begge legene også. Det kjennes som om en samekniv blir kjørt rett inn i leggen hver eneste gang jeg glir en ski frem og tar et nytt stavtak. Har faktisk ikke kjent maken til smerte i bein eller kropp siden jeg løp coopertesten på yrkesskolen og klarte 3000,5 meter før jeg stupte ut i gresset og lå stille i 34,5 minutter før jeg leet på så mye som et øyelokk.

Jeg tror dessuten at silikonen i sykkelbuksa må være no gjenbruksgreier fra en eller annen glamourmodell som bytta ut de gamle lekkende puppa sine for noen nye større. Jeg er så sår i skrukken og pungfestet nå at jeg tenker jeg må gå commando de neste 14 dagene, for dette er værre enn noe solbrenthet jeg noensinne har opplevd. Jeg skulle nok ha shava godt eller brukt noe andre greier.. som i denne fortellingen: En mann og hårfjerning i intime soner!

Jeg må stå stille og stake. Heldigvis er jeg snart fremme. Kroppen verker som besatt. Armene og lårene helt numme. Synet er helt tåkete.

Nå er jeg fremme…

Startstreken…

Jeg skulle nok ikke parkert så langt unna…

Neste år skal jeg være tidligere ute…

Parkere mye nærmere…

Neste år…

 

#Birken #sport #idrett #glede #trene #søle #regn #sol #sludd #snø #sex #pupper #rompe #kropp #samliv #skrukken #pungen #penis #vagina  (må ha noen hashtagger folk søker på og)

2 kommentarer
    1. Morsomt innlegg 🙂 Kjenner igjen følelsen når man etter noe timer ut i en aktivitet (man overhodet ikke er trent for) begynner å kjenne på hovne kroppsdeler samt smerter i muskler man ikke ante at man hadde. Kort vei fra mål til transport er essensielt, så lykke til neste år…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg