Hvordan har vi klart å bli en nasjon med så mange fornærmede og krenka folk? Hvis du så i tillegg slenger på baksnakk- og sladderfolket, ja da har du på en måte identifisert mange av dagens nordmenn (og med nordmenn mener jeg alle som bor i Norge uavhengig av etnisitet)
I et meget godt innlegg fra en ung kvinne her om dagen kunne man lese hennes betraktninger rundt det hun kalte generasjon fornærmet. Hun skrev om generasjonen som nå trer inn i voksenlivet som nær sagt blir fornærmet av hva som helst. Det går omtrent ikke an å si sin mening om noe lenger før disse unge voksne er fornærmet og krenket. Det kan ikke tas diskusjoner og debatter før en eller annen dasker krenk-kortet i bordet. Skulle det ha noe med våre nye landsmenn i tillegg hentes også rasisme-kortet opp fortere enn du får gult kort i håndball.
Mobbing og mobbe-anklagelser slenges ut i nesten hvert eneste kommentarfelt der det er mulig..nå sist feks i Kristin Gjelsviks satiriske tekst om disse influencerne som «bare måtte dra til Dubai» akkurat nå i en tid der vi er bedt om å ikke reise unødvendig. I ettertid av dette har det jo nå også kommer frem flere historier om influencere som reiser og blant annet fikser på tennene sine.
Det er omtrent ikke rom for noe som helst lenger. Uansett hva du mener i offentligheten så dukker det opp en eller flere som er/blir til dels dypt fornærmet eller krenket over dine uttalelser og/eller meninger. Ikke nok med at disse menneskene blir krenket og fornærmet over det som ytres i dag, de gyver i ledige stunder løs på ytringer, serier, filmer, bøker etc fra en fordums tid og vil ha de fjernet.
Det har rett og slett gått sport i det å finne ting å bli krenket på. Det å bli fornærmet over ting i dagliglivet ser hvert fall ikke ut til å være noe problem.
Men, hvem er de egentlig?
Hvem er egentlig “generasjon prestasjon”. Disse unge menneskene som rammes tilsynelatende av mer stress og sykdom enn alle andre tidligere generasjoner til sammen. Det skrives stadig vekk debattinnlegg, kronikker og blogginnlegg over hvor vanskelig livet har blitt for mange av de som er unge voksne i dag. De fleste av skriveriene kommer fra de unge selv, og det forventes til tider full forståelse for absolutt alle aspekter av sykdom/lidelser som det skrives om.
Men; Har de det det egentlig så jævlig? Kan det være at “generasjon prestasjon” er en utvikling fra “generasjon barn innpakket i bomull”. Kan det være slik at dette er de som alltid har blitt fortalt at de er best, og som nå som sliter fordi de kommer ut av mamma/pappas beskyttelse og oppdager at de ikke er best? Kan dette være de som alltid har fått gode karakterer på skolen, som nå støter på vanskeligheter og bare gir opp fordi mamma/pappa ikke kan ordne opp med læreren ? Kan dette være de som alltid kom sist og fikk medalje uansett, som nå kommer ut i samfunnet og oppdager at man får ikke premie for å komme sist? Kan dette være de som hadde mye fravær på skolen, som nå oppdager at man stryker i fag og ikke får godkjent skolegangen ved like mye fravær på videregående? Kan dette være de som oppdager at visjonen de hadde om å bli noe ryker, fordi de ikke gadd gjøre jobben på skolen da de hadde sjansen?
Når alt dette er sagt, må en gruppe til nevnes. Baksnakker- og sladderkulturen som har dukket opp i kommentarfelt spesielt rundt folk som er syke på måter vi ikke kan se. Nå sist så jeg en drosjesjåfør i Tønsberg som gikk ut offentlig på Facebook og forklarte at han er sykemeldt i påvente av operasjon.. han har altså ikke mistet lappen, Bare det at han føler han må poengtere dette for sine bekjente sier litt om hvordan skravla går.
Jeg skrev for en stund siden et innlegg som heter «Hva vet du egentlig om den som er syk?». Det er et innlegg og en tanke jeg mener mange fler enn de som har lest det burde lese og ta til seg.
Her er link: https://geriatriks.blogg.no/1518023834_hva_vet_du_egentlig_om_din_syke_kollega.html
Dette med å ikke snakke dritt om folk som ikke er synbart syke eller sengeliggende er jo noe vi bare må lære oss nå i forbindelse med covid-19. Vi leser stadig om topptrente mennesker som sliter med etterdønninger.. Da er det lett å tenke seg hvordan «vanlige folk» kommer til å slite. Gled deg hekler over å se noen på beina istedenfor å lete etter hvordan de snyter staten for skattepenger..
Gi opp din misjon som kommentarfelt-kriger på saker du ikke har noe med. Støtt isteden. Hold kjeft og tenk deg om.
