Hvis ikke, sett det på din bucket-list med en gang.
Det er lite som slår det å oppleve nye ting helt overraskende. Vel og merke positive ting selvsagt. Det å for eksempel oppleve at Trump ble president gleder nok bare narsissistiske borgere av USA og ikke resten av verden. Det å spikre seg gjennom fingeren, hugge seg i leggen, få en puck i tenna, farge håret oransje istedenfor blondt er overraskende nok selvfølgelig, men gir jo knapt noen glede, hvert fall ikke for den som blir overrasket.
Da et det noe helt annet med de ting man opplever som er positivt overraskende.
Vi har 2 katter. De er ikke akkurat innekatter. De jakter på absolutt alt som rører på seg på tross av en alder av 5+ år. Alt fra fluer til møll, bie, humle, veps, grønnsaksmus (som bare drepes), nam-nam-mus som tas med inn til morder-kroken i gangen og fortæres med vellyst med hud og pels..alt annet enn en liten kladd hver gang. De jakter og spiser små og mellomstore pipp-pipper og har tilogmed kommet rekende med ei svær diger jordrotte som bare ble rygg-spist før de var mette.
Denne jaktingen medfører jo nærkontakt med skog og mark…og da, heldige oss, flått. Begge kattene har nå hatt en hver. Cleo først med en som var nesten så stor som ei ert, og Lillepus i dag med en som var halvparten av den størrelsen.
Det var da vi fikk fjernet erte-størrelse-flåtten (lurer forresten på hvem som ga dyret navnet flått, for det er ikke mye «flått» med denne skapningen) fra Cleo at vi bestemte oss for at «den må jo drepes, vi brenner den».
Som sagt så gjort, og det tok bemerkelsesverdig kort tid fra lighterens flamme ble satt bortpå flåtten til den faktisk «eksploderte»… den poffa… Det var nesten som et popcorn. Barnslig morsomt, jeg vet, men litt motto får man ha når dette skadedyret nå engang har spist av familiemedlemmer.
Nåvel…
Stoooooor var skuffelsen i dag sa halvparten-størrelse-flåtten ikke poffa på samme måte. Muligens var den ikke full nok av blod? Lille treige flåtten bare brant opp.
Mer enn noen gang er det ikke til å unngå å føle at man er litt unormal når man ikke bruker mer eller mindre hver eneste helg til å bestige en eller annen topp nært eller fjernt fra hjemme.
Det er jo heller ikke til å unngå at Instagram og Facebook hver eneste helg fylles med bilder av smilende rødmussede svettende folk overlykkelige over å ha erobret nok en topp.
Joda, vi har tatt en og annen topptur vi og, men da snakker vi med år imellom. Nå er det jo blitt slik, ser det ut som, at helgen ikke er komplett om man ikke A) er på topptur, B) tar selfies, og C) sørger for at flest mulig vet om at du har vært på tur.
Det er selvfølgelig ikke noe galt i det å like å gå på tur. Men; som en vitsetegning sa her om dagen: «hvordan slapper verden av?» jo, på en solseng. Og «hvordan slapper nordmenn av?» jo, svettende og pesende over en fjelltopp.
Det har kommet til det punkt at man nesten føler seg unormal om man ikke gjør noe i helgene. Det er nesten så man juger på seg en tur opp en eller annen knaus bare for å slippe å føle seg utenfor.
Er det ikke lov å være hjemme å slappe av lenger? Er det ikke sosialt akseptert å bare åpne terrassedøra og dett var dett?
Det rases ut etter jobb for å nå en eller annen topp. I helgen er man oppe før fugla fiser for å rekke opp og ned et par topper.
«Hva gjorde du i helgen da?»
«Nei, jeg satt for det meste på terrassen»
«Hæ? Orka du det? Orket du å sitte stille hele helgen?»
Det er 1 august, barnehagene er igang igjen etter ferien. Om noen korte uker er det også skolestart igjen. Dette betyr at 2 av de 4-5 største arenaene for mobbing blant barn i Norge er i full gang innen kort tid. Dette betyr igjen at vi foreldre må få opp øya igjen istedenfor å myse mot solen over egne barns fortreffelighet i vann og på land i ferien. Vi må alle innse at alle englebarn kan ha sine dårlige sider. Jeg sier ikke at de har det, men de kan. Med oppstart av barneskole og barnehage starter også galskapen blant foreldre innen kunststykket å lære barn utfrysing av enkeltindivider med hensyn til for eksempel bursdager. Les gjerne dette : Skamløse bursdagsforeldre!!
Barn må lære helt fra de er små at vi skiller ikke ut ett enkelt individ i fra en gruppesituasjon. Det er ren skjær mobbing. Det kan ikke sies på noen annen måte. Prøver man å fryse ut en person av en gruppe så er man kort og godt en mobber. La oss også få erfare at vi som foreldre til barnehagebarn har blitt klokere nå enn at vi fortsatt snakker dritt om andre mennesker hjemme foran barna våre. Les gjerne : Vi leker ikke med Cubus-unger.. At barn i barnehagealder får seg til å si slikt er så graverende stygt for foreldrene at det finnes nesten ikke ord. Vær varsom og bruk hodet! La ungene få gode opplevelser rundt middagsbordet, på skolevei, på trening og på kamper. Lær de at alle er like mye verdt samme hvilken farge vi har. Husk: Man blir ikke født som sneversynt, trangsynt, rasist, voldelig eller mobber. Det må læres. Det kan vi godt la være å lære de.
Da jeg for en god stund siden dristet meg til å legge ut endel ord vedrørende temaet barn/ungdom og foreldre sett opp imot skole og idrett så vekket jeg tydeligvis noe i ganske mange. Innlegget het “Oppdra ungen din selv – Læreren og treneren har ikke tid”.. (Les det gjerne om du ikke har gjort det).. Noen av leserne av innlegget var negative, noen kommenterte på blogg, noen kommenterte på FB, noen klikket “like” på FB og noen gjorde ikke noe annet enn bare lese. Men hovedmengden av lesere så hvert fall ut til å være enig med meg.
Det er mye snakk om barneoppdragelse. Om barnløse “har rett til” å klage på barns oppførsel selvom de ikke selv har barn. Det er mye snakk om barnevern, foreldrevern, fosterbarn, myndigheter etc.. Det er jo bare bra det hvis man klarer å holde det på et saklig nivå. Dessverre er det slett ikke slik. Alt for mange foreldre går rett i forsvarsposisjon istedenfor å lytte og ta ting til seg. Nåvel, når det gjelder barn og barns oppdragelse så er det en ting som for meg er krystallklart:
Det er foreldre som har hovedansvar for oppdragelsen til et barn.
Det er hjemme barn skal lære folkeskikk. Der er hjemme barn skal lære å oppføre seg. Det er hjemme barn skal lære empati, tilgivelse, forståelse. Det er hjemme barn skal lære gode spisevaner. Det er hjemme barn skal lære gode rutiner for søvn og hvile. Det er hjemme barn skal lære gode rutiner for hygiene…. på kropp, hår og tenner. Det er hjemme barn skal lære å gå, stå, sitte.. Det er hjemme at barn skal lære at man feks ikke sparker i stolen foran seg på buss, bil, trikk, tog, båt, fly, etc.. Det er hjemme barn skal lære høflighet. Det er rett og slett hjemme barn skal få sin første lærdom i å bli små mennesker som vil fungere ute i samfunnet.
Hvis man som voksen, og i voksent par ser for seg å få barn, og planlegger å få barn, men ikke er klar for feks å stå opp om morgenen, ikke er klar for å følge opp på skole, ikke er klar for å dele sin tid, ja da bør man kanskje la være å få barn. Så enkelt er det. Barn trenger struktur. Barn trenger å lære gode rutiner fra de er små. Barn trenger mye fra de er små. De trenger det hjemme, og lærer de ikke basisen så har de et “handicap” i oppveksten i forhold til alle de andre barn som står der med riktig ballast hjemmefra.
Selvfølgelig skal hjem og skole samarbeide. Men de skal samarbeide på toppen av det grunnlaget hjem (og evt barnehage) har lagt sammen for barnet slik at barnet er istand til å komme på skolen for å motta lærdom. Det er derfor læreren er på skolen…for å undervise…for å lære bort…i hovedsak kunnskap.
Hvis ingen foreldre har barn som mobber, hvor kommer mobberne fra da?
Hvis ingen foreldre har barn med dårlig oppdragelse, hvorfor fortviler da lærere?
Hvis ingen foreldre har barn som ikke viser repekt, hensyn, omtanke, hvorfor hører vi om dette da?
Hvis ingen foreldre er rasister, hvorfor er da dette et problem?
