For de som da er fra Hønefoss-Oslo strekningen så er snakk om ny E16 over Sollihøgda ikke noe nytt…og for dere som ikke er fra samme strekning så er det jo nå heller ikke noe nytt siden jeg jo skrev rett over her at det jo er snakk om en ny E16 over Sollihøgda… Jeg har jo da tidligere skrevet litt av hvert om nettopp denne strekningen, så som “Dødsveien Hønefoss-Oslo” Dødsvei og “Det er ikke noe kø på E16” Fjott og mange flere…men det kan dere google dere frem til selv ved simpelthen å skrive Geriatriks + (søkeord), altså ikke skriv søkeord da men skriv det du vil søke etter, og så vips, en mengde brillefine sakprosartikler om feks E16..
Nåvel…tilbake til proppen.. Og til alle dere damer der ute så slapp av..det er ikke slimproppen det skal snakkes om..(og til de som ikke vet hva en slimpropp er…I dare you to google it).. Proppen jeg snakker om er den proppen en i lokalpolitikken her snakket om da han ytret: “Det er vel ikke noe vits med ny E16 til Sandvika hvis proppen er E18 inn mot Oslo”… Så konklusjonen etter en sånn uttalelse må jo da være at vi rett og slett skal drite i å bygge ny og bedre/tryggere vei fra Hønefoss til Sandvika fordi det er kø fra Sandvika til Oslo.. Konklusjonen er altså at det er greit at det dauer folk som fluer på den veien…”det må vi tåle”…det er tross alt bedre enn å sitte i kø i Sandvika…
Jeg synes jo et sånt standpunkt til fremskritt blir litt sånn som om da Alexander Graham Bell skjønte at han hadde oppfunnet telefonen bare sa til seg selv rett før ferdigstillelse at “nei, er dette no vits da…har jo ingen å ringe til alikevel så dette legger vi på is”…
Jeg er jo tydeligvis en kjempedust som trodde ny E16 handlet vel så mye om å komme seg helskinnet til og fra som hastigheten…
Tenk om du stod fast på jobb.. det er noe IT greier du ikke får til og du viser det til kollegaer og ringer til IT avdelingen… og alt du får til svar er “buuuuu….buuuuuuu…. fy faen…får du ikke til det engang…” Dette er selvsagt en uhørt reaksjon på en arbeidsplass….men når man som forelder da senere på dagen tusler inn i en ishall (eller på en annen arena) for å se barnet og barnets kompiser spille kamp så er det plutselig legitimt å skrike og brøle mot motstanders spillere og til dommertrioen…. Det er liksom legitimt å snakke så stygt til unge dommere at de står på isen og nesten tar til tårene.. Det er liksomt legitimt at barna våre sitter i garderoben og er forskrekket over hva de har blitt kalt av motstandernes foreldre.
Det er jo ikke noe nytt at det finnes mobbing. Der er ikke noe nytt at barn, ungdom og voksne blir plaget og tilogmed tar livet av seg pga dette.. Det er også et faktum at alskens regjeringer og utvalg har vedtatt og vedtatt, talt og snakket, vedtatt på nytt og holdt appeller så alle godhjertede mennesker i deres omkrets har fått roser i kinnene.. Men: Det hjelper altså ikke en døyt med appeller når barn vokser opp og ser og hører voksne som snakker dritt om andre mennesker.. Når barn og ungdom ser og hører voksne baksnakke andre mennesker.. Når barn ser og hører voksne som ekskluderer andre mennesker… Når barn ser og hører voksne som har en nedverdigende holding mot andre mennesker… Når barn ser og opplever voksne som ikke klarer oppføre seg som voksne.. Når barn ser, hører og opplever voksne som ikke tar ansvar og viser hvordan man skal løse konflikter og problemer..
Hvordan skal barn lære å oppføre seg når voksne i deres nærhet ikke gjør det? Hvordan skal barn bli ungdom og senere voksne når alt de ser og hører i oppveksten er voksen-idioti.. Har du tenkt på hvordan du snakker med barn i nærheten? Har du tenkt på hva du sier om andre med barn i nærheten? Har du tenkt på hvordan du oppfører deg når barn ser deg? Har du tenkt på din egen oppførsel generelt ? Har du tenkt på at barn i verste fall kopierer deg? Har du tenkt på at all din nedverdigende oppførsel, holdning og snakk oppfattes som mobbing… Kanskje er nettopp du en mobber…? Har du tenkt på det?
Nå er det snart ny ishockeysesong… her kommer noen huskeregler mange kanskje burde øve litt på.
1, Husk at du ikke er alene i din egen stue!
2, Husk at det er barn som kan høre deg!
3, Husk at du er her for å heie frem ditt lag!
4, Husk at begge lag gjør så godt de kan!
5, Husk at dommere gjør så godt de kan!
6, Husk at rasisme er forbudt!
7, Husk at ditt barn vil se og høre deg på tribunen!
8, Husk hva du selv vil tenke om noen buer på ditt barn!
9, Husk at hetsing, banning og mobbing fra tribune er uønsket!
10, Husk at å la være å klappe for motstander er mer enn nok!
11, Husk at dette er idrett, det skal være gøy!
…og
12, Husk hvor utgangsdøra er om du ikke kan huske de 11 første punktene!
Jeg velger å linke til dette innlegget : “Ufine mammaer fra fisefin bygd” som er en opplevelse vi hadde i alt som er galt med foreldres deltakelse på en idrettsarena. Jeg håper jeg aldri opplever noe sånt igjen og opprettholder samtidig min sverging på at skjer det mens jeg sitter i sekretariatet så stopper jeg kampen inntil mobberne enten holder kjeft eller forlater arenaen!
Helt ærlig, burde ikke alle politikere avslutte absolutt alle utsagn de har i forbindelse med valg og de lovnader de har og gir med : “Eller noe i den duren”
Politikken i Norge har jo blitt så lik blant de store partiene at det er rett og slett dritvanskelig å se og høre på en valgsending og bestemme seg utifra den sendingen eller den debatten..alt er jo så likt..det det er bare nyanser i tilnærminger som er forskjellen..vel bortsett fra gale-matias partiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne da som jo viser seg å være klor hakkende gærne.. Bortsett fra de og noen andre wannabees-partier burde alle ta seg ei bolle og moderere seg litt når de lover dutt og datt…og det kan de jo gjøre med “eller noe i den duren”…
Dagens politikk handler jo om samarbeid og herting på programmer og lovnader.. Et parti som lover noe og så kommer i regjering ender opp med like utvannet politikk som øllen var på Frankenstein da damene fikk gratis øl og gutta betalte ei krone.
Hvor morsomt hadde det ikke vært å se på valgdebatt på tv og oppleve Støre stå der og si: “Ap lover at vi ved og igjen komme i regjering skal sørge for flere i arbeid, mer rettferdig fordeling av goder, flere lærere, mer synlig politi, bedre vilkår for alle de gamle i norge samt en økt satsing på kollektivtrafikken…eller noe i den duren..”. Siv Jensen står med et lite flir med pekefingen opp, får ordet fra programleder og sier: “Støre gjør meg ikke sint, bare veldig veldig skuffet… Det er Frp som har satt igang Norge etter mange års AP-vanstyre.. Hvis vi får fortsette lover vi å lage mer vei, mer jernbane, mer bruer, flere arbeidsplasser, flere hender i nyttig arbeid samt massiv satsing på skole, eldre, politi, sykehus, forskning og utvikling….eller noe i den duren..”. En forfjamset og bestyrtet Hareide får så ordet og : “Dette e det verste eg har hørt. Det e Krf som har hjulpe AP og dei andre å byggja dette landet med våre verdiar og nå skal vi altså måtte se Frp øydelegga alt.. Nei, med Krf i regjering lover eg at Norge igjen vil bli styrt i den riktige retningen med dei riktige verdiane…..eller noe i den duren”.. Så setter programlederen over til Venstres Trine Schei Grande : “ja altså.. Først var jeg enig med Støre…og så var jeg enig med Siv…men så kommer Knut Arild og er veldig overvevisende om at det er denne veien vi må gå… Så om ikke flere kommer med flere gode argumenter så står Venstre på sitt….eller noe i den duren..”.
Lett og ledig på startstreken. Det sitrer i legger og lår i forventning om det som skal komme. At det brummer og buldrer litt i magen får fredagstacoen ta skylda for…og det er ikke uten grunn jeg later som jeg varmer opp litt ut alene av flokken..for de smygerne som slippes er så sure at rompehårene faller av.. Starten går.. De første meterne kjennes akkurat ut som de skal og jeg tenker at dette blir lett match..grunntreningen har virket akkurat som den skal.. Noen meter senere kjenner jeg at kanskje var ikke det siste glasset med rødvin så lurt…skallebanken kommer…det skvulper i magen nå…må egentlig på do…leggene er stivere enn en annen kroppsdel på freddaskvelden..lårene er i ferd med å slutte å virke…hvorfor gjør jeg dette…hvorfor piner jeg meg gjennom dette hvert år…kroppen verker fra øyenbrynene til lilletåa…men jeg skal til mål…langt der fremme…
Nåvel, nok om mine tanker og opplevelser hver gang jeg løp etappe 3 på 690 meter i Holmenkollenstafetten.
I dag er det løpsfest på Hønefoss. Og når det er løpsfest på Hønefoss så er det løp og så er det fest. Det løpes 8-etappers maraton, hel- og halvmaraton, parmaraton og jeg vet ikke hva maraton. Jeg løper ikke.. Jeg har dårlige knær (phuuuu) men tar selvfølgelig et glass rødt på kvelden i ren solidaritet med alle løperne. Denne dagen er for mosjonistene..for alle de som har trent og trent for å klare å halte seg gjennom en 5 kilometer i anstendig tempo. Selvfølgelig er den også for alle de andre men den store løpegruppen er 8-mannslagene. På disse lagene kan det sees utallige løpearter og stiler..alt fra lette flotte løpesteg nedover gjennom hoppejogging, subbesteg, kappgangjogging, gåjogging, gåing og litt mer vralting… Felles for alle er at de har det gøy…hm..hvertfall før og etter… 🙂
Med et sånt opplegg må det jo bare bli fest. Det festes og festes og alle vondter blir glemt sånn ca etter den tredje eller fjerde glasset med godt i og litt etter hvert mykes knær og lår opp såpass at bare antydningen til musikk får rockefoten til det godt voksne publikum på sin eneste bytur for året i tillegg til Hønefossrevyen og Jailhouse til å sprette ut på gulvet og svinge seg ut i de sene timer. Sånt medfører jo da at søndagen ikke bare hemmes litt av et litt for stort inntak kvelden før samt stølhet på grunn av løpingen…den hemmes og av støle muskler du ikke har vært støl i siden Guinnessrekordforsøket på ungdomssenteret da du var 14…
Maratondagen er en etterlengtet dag hvert eneste år for alle som liker å løpe og de som liker å være i støtteapparatet. Lykke til alle sammen og husk å drikke når du løper også 🙂
Ps…det blir kanskje ikke så mye blod… Men det blir svette og tårer…gledestårer…mest pga at den som skal veksle finner den han/hun skal veksle med og da slipper å løpe en etappe til…
For dette, tlf på kameraet, ville jo unektelig sett relativt dumt ut. Ikke bare ville det sett dumt ut, det ville jo rett og slett være litt ufjampint og.. I dag er det jo sånn at de aller fleste av oss kun bruker telefonen til å ta bilder. For de aller fleste av oss blir jo bildene mer enn bra nok og til det bruket vi trenger. Dette har jo da medført at rundt i de norske hjem finnes et skap med, for den yngre generasjonen, en haug med rariteter..
Her er vårt raritetsskap.. Og åpner du den så finner du:
Dette kjære yngre lesere kalles kameraer. Noen av de er faktisk så gamle at du måtte ha filmrull inne i de. Da fikk du ta hele 24 bilder før du måtte skifte rull. For å få se resultatet måtte du levere inn på fotobutikken og så gå og sparke i bakken i 2-3 dager før bildene var ferdig fremkalt. Det var jo en revolusjon da times-fremkalling kom.
En re-post av et innlegg skapt for å glede alle inklusiv meg selv.. Dette får du ingen nevroser av å lese. Dette blir du ikke deprimert av å lese. Her utleverer jeg meg selv på det groveste… Du trenger altså ikke hisse deg opp over noenting som helst… Her får du rett og slett se hvordan vi som var barn da det fortsatt var lov å klatre i trær… fortsatt var lov å falle på hard sand… fortsatt var lov å erfare at det å spikke gærne veien gjør vondt….rett og slett se hvordan det var å gå på barneskolen på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet…
Jepp… jeg er altså gammel nok til å ha blitt vurdert da jeg gikk på barneskolen… Lærerne skulle altså gi en vurdering av eleven 2 ganger i året og eleven selv måtte gå kanossagangen hjem etter at lærer hadde skrevet sitt, tatt kopi med blåpapir, underskrevet og levert ut i klasserommet.. Vurderingsboka skulle så underskrives av en av de foresatte.. Man undres fortsatt på hvor mange som var taktiske å leverte den til rette forelder litt avhengig av hva som stod der..
Og nå.. fordi jeg fant igjen min bok, og kone/barn har ledd så de har grini over enkelte passiarer i denne…så outer jeg rett og slett meg selv…
Elev – Vurdering på barnetrinnet i grunnskolen.
Til eleven: Gjennom denne boka gir skolen melding til hjemmet ditt om hvordan det går med deg i skolen. Meldingene er derfor ikke skrevet til deg, men lærerne dine ønsker først og fremst å drøfte med deg det som blir skrevet. På den måten vil du få rede på hva du selv kan gjøre for at skolearbeidet skal gå best mulig.
1. skoleår 1977/78, termin 1. Skolestart, ingen vurdering.
1. skoleår 1977/78, termin 2. Jim er en våken og kvikk elev med gode teoretiske anlegg. Han arbeider imidlertid noe ukonsentrert og unøyaktig og har ikke hatt den mest ønskede orden i skolesakene.
2. skoleår 1978/79, termin 1. Spesielt bedret innsatsvilje i skolearbeidet.
2. skoleår 1978/79, termin 2. Ingen bemerkninger.
3. skoleår 1979/80, termin 1. Jim trenger av og til bedre “stoppekran” på umiddelbare tanker og meninger.
3. skoleår 1979/80, termin 2. Viljen og farten gjør litt for ofte resultatet dårlig. Arbeidsinnsats varierer for mye med humøret. Orden og system må bli bedre i for eksempel matematikk rutebok.
4. skoleår 1980/81, termin 1. Oppfølging av regler for skriftlig orden må bli bedre. Jim ville ha stor fordel av mer stabilitet i engasjement og innsats.
4. skoleår 1980/81, termin 2. Generelt tilfredsstillende orden. Et pluss for bedret skrift. Et lite minus for umiddelbar høyt-tenkning.
5. skoleår 1981/82, termin 1. Orden er tilfredsstillende med enkelte glipp. Adferd er også tilfredsstillende med unntak for “sure stunder”.. Jim er vanligvis kjekk og grei,
5. skoleår 1981/82, termin 2. Innsatsviljen varierer. Generelt tilfredsstillende orden. En del tilfeller av svar og kommentarer må anføres. Humør er en betydningsfull men variabel faktor i Jim’s arbeide. Med viljes-styring av dette ville resultatet stå mer i stil med evnene.
6. skoleår 1982/83, termin 1. Flink i fag men har hastverk. Jim virker spaltet i sin innstilling til og gjennomføring av skolearbeidet, ja til skole og læring i det hele. Dette gir seg også utslag i oppførselen, tidvis negativt. Jim bør gå inn for å ville det han skal gjøre (i stedet for å) mer enn å gjøre det han vil selv.
6. skoleår 1982/83, termin 2. Innsatsen varierer. Skorter litt på utholdenhet og vilje til solid arbeid. Adferden er generelt god, men noe negativt innstilt. Jim har gode evner som vil gi resultater når de blir brukt på en positiv måte. Lykke til!
Ragnhild Berg, Eikli skole 16 juni 1983.
Som den skarpe leser kan se så gikk vi kun 6 år på barneskolen..
Jeg kan ikke si jeg har tatt skade av å ha blitt vurdert..
Det går rykter om og skrives kommentarer på at jeg virker litt irritert på alt og alle…det er vel ikke riktig det vel.
For på tross av alle pappskallene som er ute og kjører bil som ikke ser ut til å huske et snev av kjøreopplæringen sin når det gjelder akselerasjonsfelt og retardasjonsfelt (altså bremse-opp-vekk-fra-hovedvegen-felt), blinklysbruk og ikke blinklysbruk, kjøring i såkalt 60-90 tempo og ikke minst rallykjøring inne i boligfelt som gjør at de burde tenne opp bål i hagen sin og brenne førerkortet og så ringe biltilsynet og be om å bli slettet fra listene for evig tid…og på tross av alle de halvfeite 50-åringene som hvert eneste år stapper vomma og deigræva si inn i en for liten sykkeldress og på død og pine skal sykle 2-3 i bredden sånn at du blir liggende bak de såpass lenge at du oppdager at det ser ut som de ikke har sete på sykkelen sin for det ligger så godt plassert oppi shortsen pga rævfett at det ser ut som 3 marionetter på hver sin pinne på hjul…og disse folka er jo da de samme som hver eneste vinter kommer subbende rundt i skiløyper i lavlandet stappa inn i en Bjørn Dæhli dress så sprekkeferdig at tar de en rask sving på parkeringsplassen uten å stramme hekken så spjærer dressen fra møkkfallovergangen til nakkegropa….og på tross av all verden toskeskaller som finner ut at å klippe plenen klokka halv ti på kvelden og så står opp igjen før andre omtrent har klart å få igjen gluggene pga klippinga kvelden før for så å trimme hekken før 9,5 hesters Evinruden til plastjolla som skal brukes om 3,5 måneder må testes i hagen som da etter mitt syn fortjener offentlig pisk og knoke før gressklipperen og hekkesaksa ofres til containerguden på søpledynga med trussel om at kjøpes noe sånt igjen så vil nøttehåra bli klippa med sløv sigd i en dryg affære på nærmeste ledige lekeplass….og på tross av de stadige påminnelser om udugelige lokalpolitikere og lokalbyråkrater samt de alltid tilstedeværende jallasnakkende tåkepratende vinglende stortingspolitikerne som ikke burde vært med i kommunevalgkampen i det hele tatt men heller sittet og øvd på før neste valg å kun snakke om hva eget parti skal gjøre og ikke si et kløyva ord om hva de andre ikke har eller burde ha gjort… På tross av alt dette og mere til…
Ps.. Jeg er fortsatt like blid selvom en eller annen kokkosskalle i nabolaget nå klokka 20.22 en tirsdags kveld fant ut at “Nå skal jeg fyre igang motorsaga mi og virkelug kjøre på”….
Dansing av den lille gangetabellen, synging av norsk-tyske gloser, hårpynt av kongler og strikketights trangere enn Prima Vera sine var… Mytene er mange om Steinerskolen, de menneskene som jobber der, de elevene som går der og måten skolen i sin helhet blir drevet på. (bildet er av 3 helt vanlige kongler og ikke kongler fra smykkeskrinet til kona…de konglene ville vært malt i flotte farger)
Jeg hadde også hodet fullt av antakelser da min kone startet å jobbe på Steinerskolen….og antakelsene ble vel ikke mindre da hun kort tid etter satt hjemme i stua og forsøkte gjennoppfriske gamle kunster på blokkfløyte og etter hvert satt på terrassen og skulle lære seg gitarspilling sammen med en venninne (klikk her for å lese) slik at hun kunne rocke frem vanskelige engelske gloser i c-dur. Det er forøvrig en helt klar fordel at det ikke er så store klasser på Steinerskolen for ikke bare får lærerne mer tid til hver enkelt elev men det blir jo og litt mer oversiktlig og stille på avslutningene for da 18 barn skal blåse på blokkfløyte samtidig kan det bli litt i overkant bra lyd (klikk her for å lese om det).
Etter som tiden har gått har jeg sett ganske så mange fordeler med å ha ungene på Steinerskolen. Fordelene med den mindre skolen mener jeg overskygger all “ulempen” med betaling og foreldreinnsats i form av dugnad og deltakelse…som jo de aller aller fleste foreldre burde gjøre uansett. Andre fordeler med Steinerskolen er jo at de har tradisjon for å la ungene oppleve naturen…da også med overnattingsturer i telt.. I år var det yngstesønnen sin tur til å dra på telttur med skolen og klassen og jeg som skogens mann måtte jo bare hente frem Monsen-genet i meg..
Nåvel… Mytene jeg hadde om Steinerskolen har sakte men sikkert blitt brutt ned av flinke lærere, hyggelige elever og veldig mange entusiastiske foreldre som ikke vil annet enn godt for sine barn. Når det er sagt så er det fortsatt slik at jeg nok ikke er og heller ikke kommer til å bli prototypen på en Steinerskolepappa…til det har jeg for mange tommeltotter og lite kreativ fantasi…men be meg om å rydde, vaske, løfte, bære etc..det kan jeg bidra med..det og litt humoristiske blikk på hva og hvordan Steinerskolen oppfattes der ute…som som i dette innlegget (Steinerskolelærergubbe).Litt morsomt med egen tilværelse må det være lov å ha det. Det er fortsatt ikke sånn at kona spretter ut om morgenen i sin heklede stringbkini og henter urter og grønnsaker til frokost…sånt har vi ikke..
Så, nå er nesten ett nytt skoleår igang der elever skal fortsette med dansing av diverse gangetabeller, snekre kjoler på sløyden, strikke gymtøy, spille på heklede banjoer osv osv…. Neida… ett nytt år er straks igang og enda ett år skal et visst antall elever få nyte av entusiasmen til lærerne der oppe i “fjellsiden” i Åsbygda.
Det kunne jo bloggen min ha hatt som navn. Det kunne rett og slett vært en livsstilsblogg om å være mannen til en lærer på Steinerskolen med alle de underfundigheter det fører med seg. Det er jo så mange “fruer” i bloggverdenen så hvorfor ikke tråkke til med en “gubbe”?
Det var så deilig å våkne i morges til en selvinnspilt musikksnutt på blokkfløyte fløyelsmykt kommende ut av konas telefon. Lisa gikk til skolen har vel aldri kommet mer til sin rett enn når man våkner i et østvendt solopplyst soverom, slenger lappeteppet grasiøst til siden, strekker på kroppen og ønsker en ny dag velkommen.
Så er det bare å vippe føttene ut av sengen og ned i to særs gode strikketøfler pent plassert på en fillerye laget av 2 tepper etter mormor. Sarongen svøpes elegant rundt kroppen før man spankulerer ut på kjøkkenet og setter på kaffe…for kaffe må man ha.
Frokosten består av 2 skiver hjemmebakt grovbrød så grovt at jeg pusser grunnmur med skalkene og må ringe kommunen hver gang jeg skal på ramma så de åpner slusene litt ekstra. Den siste skiva før skalken legges alltid inn på badet og brukes som skrubb for å holde huden skinnende flott. Som pålegg brukes selvsagt hjemmelaget jordbærsyltetly eller blåbærsyltetøy og alt dette vaskes nedover i halsen av et stort glass med granskudd-saft. Hele denne frokosten nytes selvsagt til morgenmusikk fra kone og barn der de øver på det som skal foregå på skolen den dagen. En 3 stemt versjon av Hang down your head Tom Dooley akkompagnert på 4-strengs gitar av fruen er akkurat det man trenger før man drar på jobb.
Det er godt man har en lærer som kone som leser over og ber meg rette på åpenbare gramatiske blundere og som i tillegg minner meg på viktige saker jeg har glemt.
En av mine plikter før jeg går hjemmefra er jo da å finne frem gymtøy til guttene og da må man jo ut på klessnora å finne strikketightsene og hekletoppene i knakeligbrakende flotte farger. Dette er jo da min jobb fordi kona trenger litt tid på å få festet rosemalte furukongler i håret i sikk-sakk-mønster samt kle på seg jalla-bukser og restesydd skjorte med motiv fra åkeren.
Hmmmm…..
Nah… Jeg tror ikke jeg duger til å ha en sånn “gubbe” livsstilsblogg.. Mye mer morro å kunne skrive om akkurat det som faller meg inn der og da… Det blur nok bare mer Geriatriks-style blogg 😉
