Dette fremkomstmiddelet, sparken, er altså noe vi brukte tidligere. Da vi var barn hadde vi små sparker, da vi vokste til fikk vi store sparker.
Bildet av sparken er litt malplassert da siden dette jo er et vinterfremkomstmiddel. Dette ser du lett fordi det jo ikke er et eneste hjul på doningen.
Doningen, sparken, har meier, lange sådanne. Disse meiene glir godt på snø- og isunderlag.
Men, bare fordi du ser et sete foran på sparken så betyr det på ingen måte at du bare kunne sette deg der og tro du kom noe sted. Neida, her måtte du gjøre jobben selv.
Du stod på meiene, og fart kunne oppnås på et par forskjellige måter. Du kunne løpe litt og så hoppe opp på meiene og gli bortover. Du kunne stå på en meie og sparke fart med ett ben (den mest vanlige metoden), litt sånn som på skateboard.
Det er ikke rart dere ikke ser så mange sånne lengre. Det skal jo kjøres over alt, og i tillegg strøs og saltes det så mye at du egentlig kan hente salt til eggene ute på veien, lett..
Det er dessverre dårlige levevilkår for sparken nå. Men, hvem vet, skulle Miljøpartiet De Grønne komme til makten i Norge og skrote alt som heter biler så vil kanskje vår eldgamle kunnskap om sparken komme til nytte igjen. Kanskje lager de egne sparkveier også?
Det var et bryllup som egentlig skulle vært avholdt i Norderhov kirke, men som endte opp på stabburstrappa på Gjesvold Gård på grunn av festlokale som ikke var ledig den dagen vi hadde tid i kirken, pluss Gjesvold Gårds eier som, da tidskollisjonen var et faktum, sa “kan dere ikke bare gifte dere her da?”.
Vel, vi brukte ikke så lang tid på å bestemme oss for at det var en god ide.
Hele bryllupet foregikk på gården. Vielse på stabburstrappa, foto i hagen og middag/selskap i den ombygde låven. Vi hadde tappetårn ute og flaks med været. Til dags dato den eneste vielsen jeg har vært med på, både som deltaker og tilskuer, der folk har stått med en halvliter i handa og sett på vielsen. Mange fornøyde mennesker var med den dagen.
Det har gått 16 år siden disse bildene ble tatt, noen er like fine (hun) og andre ikke (han) så det er jo egentlig utrolig at denne:
Stadig vekk er gift med denne:
Eller at denne:
Er gift med denne:
Neida…
Noen ganger kan man tulle med bilder og andre ganger ikke, så skal ikke bare vise tullebukk-bilder, jeg må jo vise noen ordentlig bilder av den søte fruen og:
Men i alle, der snek det seg inn et til……
Skulleduhasett…enda ett….
Aaaaaargh….. men atte…
Sommer 1
Sommer 2
Sommer 3
Hmmm….. det ble visst bare tull dette og.. Her kommer noen bilder av den flotte fjonge sexy hotte ramme pene søte
Gratulerer så mye med bryllupsdagen kjære kona mi <3
Hvor mange av oss har ikke hatt disse samtalene med de små? Disse samtalene der jobb-ønsket forandrer seg i takt med hva som er kult på en eller annen tv-serie akkurat for øyeblikket. Selvsagt må man forsøke å holde maska og snakke alvorlig med og om disse ønskene, noe jeg også da gjorde i dag.
Etter henting SFO så setter vi oss inn i bilen, og umiddelbart kommer:
“Pappa, vet du hva jeg skal bli når jeg blir stor?”
Nei, svarer jeg, men forventer egentlig det sedvanlige -alligatorjeger- siden det er et program som fenger for tiden og poden har mang en gang ytret ønske om å bli nettopp det.han har til og med satt håndjern på bamser og fanget de. Men, det ble ikke svaret i dag, i dag kom:
“Jeg skal bli brannmann”..
Så flott sier jeg, det er en fin jobb. Da kan du slukke branner og hjelpe mange mennesker. Til og med dyr..katter oppe i trær og sånn.
“Ja, og så skal jeg bli doktormann”..
Jøss, du skal bli det og ja.. det var ikke dårlig. Brannmann og doktor…skikkelig bra jobber begge to. Da kan du jo hvert fall hjelpe folk.
“Ja.. og så skal jeg bli politi og”..
Brannmann, doktor og politi.. ikke dårlig.. Så du skal først være med å slukke brannen, så skal du hjelpe de som er skadet og til slutt skal du jakte på de som tente på brannen og arrestere de. Det er en skikkelig god plan. Litt travel hverdag, men en skikkelig god plan.
“Ja, men først skal jeg spille fotball da… det var det jeg tenkte på først”…
Foreldre bruker nå altså over 1300,- kroner på barnet til skolestart.
Skolestart er om kun kort tid nå og tusenvis av barn skal møte på skolen for sin første skoledag. Foreldre ønsker selvsagt det aller beste for sine barn og punger altså ut med over 1300 kroner i utstyr etc til barnet. Det kjøpes skolesekk, klær, sko og annet materiell som aller helst matcher med hverandre. Det spiller ingen rolle om barnet for eksempel har en drikkeflaske i skapet, mamma/pappa kjøper ny fordi den skal matche matboksen.
Det er synd å si det, men det er allerede her forskjellsnorge/mobbenorge/misunnelsesnorge starter. Det er ikke alle foreldre som har råd til dette. Det er ikke alle familier som har råd til sekk, matboks, drikkeflaske hentet fra den aller kuleste nyeste serien fra Disney. Det er ikke alle familier som har råd til å utstyre 1-klassingen med det kuleste regntøyet, den tøffeste jakka, det grommeste penalet fra siste tøffe serien på Nickelodeon.
Tenk på hva barna selv opplever.
1-klassingen kommer på skolen med en arvet/billig sekk og penal sitter med store øyne og ser medelever med alt det han/hun også ønsker seg, men får beskjed om at de ikke har råd til. Allerede her føler et utall barn over hele Norge seg utenfor. De opplever at enkelte barn har alt, og de ingenting. De kommer stadig hjem og spør igjen og igjen om de også kan få, og får samme nedslående beskjed; Vi har ikke råd.
Er det kanskje på tide å tenke nytt med hensyn til skolestart for hvert fall 1-klassinger? At de alle skal stille på lik fot? Det skal ikke handle om god eller dårlig økonomi med tanke på å få en så god start på skolen som mulig? Hva med for eksempel å tenke på en 1-klasse-pakke? Som oppstartselev i barneskolen så fikk du utlevert sekk, penal, flaske og matboks. Ideelt sett burde man kanskje også hatt skoleklær de første årene også men den tiden er man kanskje ikke moden for enda.
Det er uansett på tide å tenke nytt slik at mange barn ikke kommer skjevt ut allerede fra dag 1 av sin tid i skolen. 1300,- på en 6 årings skolestart er i mine øyne hvert fall rimelig mye. Joda, klær og utstyr skal man ha, men man må da på død og pine ikke kjøpe flunk nytt for å briefe ved skolestart. Det går an å gå på skolen med en sekk man allerede har, en flaske og matboks man har i skapet, og den jakka man har som passer enda. Du kan jo og undre på hvem det er aller mest viktig for at ting matcher.. mamma/pappa eller barnet.
Håpet er jo at alle barn skal få en så godt start på skolen som mulig.
Og i det henseende, les gjerne Skamløse bursdagsforeldre, som enkelt sagt handler om kjøreregler for bursdagsinvitasjoner når barn går på skolen.
Hvis ikke, sett det på din bucket-list med en gang.
Det er lite som slår det å oppleve nye ting helt overraskende. Vel og merke positive ting selvsagt. Det å for eksempel oppleve at Trump ble president gleder nok bare narsissistiske borgere av USA og ikke resten av verden. Det å spikre seg gjennom fingeren, hugge seg i leggen, få en puck i tenna, farge håret oransje istedenfor blondt er overraskende nok selvfølgelig, men gir jo knapt noen glede, hvert fall ikke for den som blir overrasket.
Da et det noe helt annet med de ting man opplever som er positivt overraskende.
Vi har 2 katter. De er ikke akkurat innekatter. De jakter på absolutt alt som rører på seg på tross av en alder av 5+ år. Alt fra fluer til møll, bie, humle, veps, grønnsaksmus (som bare drepes), nam-nam-mus som tas med inn til morder-kroken i gangen og fortæres med vellyst med hud og pels..alt annet enn en liten kladd hver gang. De jakter og spiser små og mellomstore pipp-pipper og har tilogmed kommet rekende med ei svær diger jordrotte som bare ble rygg-spist før de var mette.
Denne jaktingen medfører jo nærkontakt med skog og mark…og da, heldige oss, flått. Begge kattene har nå hatt en hver. Cleo først med en som var nesten så stor som ei ert, og Lillepus i dag med en som var halvparten av den størrelsen.
Det var da vi fikk fjernet erte-størrelse-flåtten (lurer forresten på hvem som ga dyret navnet flått, for det er ikke mye «flått» med denne skapningen) fra Cleo at vi bestemte oss for at «den må jo drepes, vi brenner den».
Som sagt så gjort, og det tok bemerkelsesverdig kort tid fra lighterens flamme ble satt bortpå flåtten til den faktisk «eksploderte»… den poffa… Det var nesten som et popcorn. Barnslig morsomt, jeg vet, men litt motto får man ha når dette skadedyret nå engang har spist av familiemedlemmer.
Nåvel…
Stoooooor var skuffelsen i dag sa halvparten-størrelse-flåtten ikke poffa på samme måte. Muligens var den ikke full nok av blod? Lille treige flåtten bare brant opp.
Mer enn noen gang er det ikke til å unngå å føle at man er litt unormal når man ikke bruker mer eller mindre hver eneste helg til å bestige en eller annen topp nært eller fjernt fra hjemme.
Det er jo heller ikke til å unngå at Instagram og Facebook hver eneste helg fylles med bilder av smilende rødmussede svettende folk overlykkelige over å ha erobret nok en topp.
Joda, vi har tatt en og annen topptur vi og, men da snakker vi med år imellom. Nå er det jo blitt slik, ser det ut som, at helgen ikke er komplett om man ikke A) er på topptur, B) tar selfies, og C) sørger for at flest mulig vet om at du har vært på tur.
Det er selvfølgelig ikke noe galt i det å like å gå på tur. Men; som en vitsetegning sa her om dagen: «hvordan slapper verden av?» jo, på en solseng. Og «hvordan slapper nordmenn av?» jo, svettende og pesende over en fjelltopp.
Det har kommet til det punkt at man nesten føler seg unormal om man ikke gjør noe i helgene. Det er nesten så man juger på seg en tur opp en eller annen knaus bare for å slippe å føle seg utenfor.
Er det ikke lov å være hjemme å slappe av lenger? Er det ikke sosialt akseptert å bare åpne terrassedøra og dett var dett?
Det rases ut etter jobb for å nå en eller annen topp. I helgen er man oppe før fugla fiser for å rekke opp og ned et par topper.
«Hva gjorde du i helgen da?»
«Nei, jeg satt for det meste på terrassen»
«Hæ? Orka du det? Orket du å sitte stille hele helgen?»
Det er 1 august, barnehagene er igang igjen etter ferien. Om noen korte uker er det også skolestart igjen. Dette betyr at 2 av de 4-5 største arenaene for mobbing blant barn i Norge er i full gang innen kort tid. Dette betyr igjen at vi foreldre må få opp øya igjen istedenfor å myse mot solen over egne barns fortreffelighet i vann og på land i ferien. Vi må alle innse at alle englebarn kan ha sine dårlige sider. Jeg sier ikke at de har det, men de kan. Med oppstart av barneskole og barnehage starter også galskapen blant foreldre innen kunststykket å lære barn utfrysing av enkeltindivider med hensyn til for eksempel bursdager. Les gjerne dette : Skamløse bursdagsforeldre!!
Barn må lære helt fra de er små at vi skiller ikke ut ett enkelt individ i fra en gruppesituasjon. Det er ren skjær mobbing. Det kan ikke sies på noen annen måte. Prøver man å fryse ut en person av en gruppe så er man kort og godt en mobber. La oss også få erfare at vi som foreldre til barnehagebarn har blitt klokere nå enn at vi fortsatt snakker dritt om andre mennesker hjemme foran barna våre. Les gjerne : Vi leker ikke med Cubus-unger.. At barn i barnehagealder får seg til å si slikt er så graverende stygt for foreldrene at det finnes nesten ikke ord. Vær varsom og bruk hodet! La ungene få gode opplevelser rundt middagsbordet, på skolevei, på trening og på kamper. Lær de at alle er like mye verdt samme hvilken farge vi har. Husk: Man blir ikke født som sneversynt, trangsynt, rasist, voldelig eller mobber. Det må læres. Det kan vi godt la være å lære de.
Da jeg for en god stund siden dristet meg til å legge ut endel ord vedrørende temaet barn/ungdom og foreldre sett opp imot skole og idrett så vekket jeg tydeligvis noe i ganske mange. Innlegget het “Oppdra ungen din selv – Læreren og treneren har ikke tid”.. (Les det gjerne om du ikke har gjort det).. Noen av leserne av innlegget var negative, noen kommenterte på blogg, noen kommenterte på FB, noen klikket “like” på FB og noen gjorde ikke noe annet enn bare lese. Men hovedmengden av lesere så hvert fall ut til å være enig med meg.
Det er mye snakk om barneoppdragelse. Om barnløse “har rett til” å klage på barns oppførsel selvom de ikke selv har barn. Det er mye snakk om barnevern, foreldrevern, fosterbarn, myndigheter etc.. Det er jo bare bra det hvis man klarer å holde det på et saklig nivå. Dessverre er det slett ikke slik. Alt for mange foreldre går rett i forsvarsposisjon istedenfor å lytte og ta ting til seg. Nåvel, når det gjelder barn og barns oppdragelse så er det en ting som for meg er krystallklart:
Det er foreldre som har hovedansvar for oppdragelsen til et barn.
Det er hjemme barn skal lære folkeskikk. Der er hjemme barn skal lære å oppføre seg. Det er hjemme barn skal lære empati, tilgivelse, forståelse. Det er hjemme barn skal lære gode spisevaner. Det er hjemme barn skal lære gode rutiner for søvn og hvile. Det er hjemme barn skal lære gode rutiner for hygiene…. på kropp, hår og tenner. Det er hjemme barn skal lære å gå, stå, sitte.. Det er hjemme at barn skal lære at man feks ikke sparker i stolen foran seg på buss, bil, trikk, tog, båt, fly, etc.. Det er hjemme barn skal lære høflighet. Det er rett og slett hjemme barn skal få sin første lærdom i å bli små mennesker som vil fungere ute i samfunnet.
Hvis man som voksen, og i voksent par ser for seg å få barn, og planlegger å få barn, men ikke er klar for feks å stå opp om morgenen, ikke er klar for å følge opp på skole, ikke er klar for å dele sin tid, ja da bør man kanskje la være å få barn. Så enkelt er det. Barn trenger struktur. Barn trenger å lære gode rutiner fra de er små. Barn trenger mye fra de er små. De trenger det hjemme, og lærer de ikke basisen så har de et “handicap” i oppveksten i forhold til alle de andre barn som står der med riktig ballast hjemmefra.
Selvfølgelig skal hjem og skole samarbeide. Men de skal samarbeide på toppen av det grunnlaget hjem (og evt barnehage) har lagt sammen for barnet slik at barnet er istand til å komme på skolen for å motta lærdom. Det er derfor læreren er på skolen…for å undervise…for å lære bort…i hovedsak kunnskap.
Hvis ingen foreldre har barn som mobber, hvor kommer mobberne fra da?
Hvis ingen foreldre har barn med dårlig oppdragelse, hvorfor fortviler da lærere?
Hvis ingen foreldre har barn som ikke viser repekt, hensyn, omtanke, hvorfor hører vi om dette da?
Hvis ingen foreldre er rasister, hvorfor er da dette et problem?
Bloggeren Pilotfrue har i disse dager et meget informativt og samfunnsviktig innlegg ute om hva hun og gemalen hadde i fødebagen da deres førstefødte skulle ankomme verden. Her var ingenting glemt, ingenting spart på og ingenting overlatt til tilfeldighetene. Enden på visa var da at Pilotfrue fikk bruk for absolutt alt bortsett fra en rull med 4-lags kjempemykt dasspapir, for som hun sier selv: “De hadde mykt toalettpapir allerede på rullene på sykehuset”.
Ikkenoe smørepapir eller 2-lags der nei….
Jeg tenkte jo da at jeg kan jo ikke være noe dårligere enn samfunnsdebattanten Pilotfrue, selv om det begynner bli ganske mange år siden vi var på fødestuen, så her kommer mitt innlegg om det samme;
Den pågående samfunnsdebatten der spesielt foreldre er engasjert for å motvirke kroppspresset spesielt de unge jentene utsettes for raser videre. Den siste tids store greie er som nevnt i tidligere innlegg saken der Mads Hansen tar for seg fronting/forherligelse av plastisk kirurgi for å få en perfekt kropp, samt bloggere som med alle midler prøver få klikk og penger ved å profilere barna sine på blogg.
Det som er spesielt ille, synes jeg, er at det virker ikke som de bloggere som «outes» synes å ha et snev av forståelse for hva problemet egentlig er.
Problemet er jo ikke at feks Sraad-bloggeren snakker om sine plastiske operasjoner. Alle må få gjøre som de vil. Problemet er jo at hun snakker om operasjon på feks puppene på en måte som gjør at unge jenter står foran speilet og tror at de er unormale fordi de ikke har 100% symmetriske pupper.
Problemet er heller ikke at feks Anna Rasmussen har en blogg. Problemet er heller ikke at hun skriver om sitt liv. Problemet er jo at hun inkluderer barna sine i tykt og tynt på bloggen uten å virke å forstå at barna ikke har valgt dette. Barn som vil vokse opp en dag og kanskje lide av alle bildene og historiene mamma har lagt ut. Det at hun sammenligner bilder på sin blogg med privatpersoners bilder på en FB-konto er kanskje beste beviset på at hun ikke skjønner problemet.
Bloggere der ute, ikke bare disse to, alle, må skjønne at det er ikke alle barn og unge som har filteret som trengs for å skille snørr fra bart. De forherliger det livet bloggeren «deres» lever og ønsker (ser det ut som) å leve slik selv. Det blir galskap å la sånt stå uimotsagt i offentlighet og derfor er hvert fall jeg glad for at flere og flere begynner reagere på hvordan toppbloggerne har drevet på altfor lenge. De melker usikkerhet hos unge mennesker og tjener grovt på dette.
Når de så får et negativt søkelys på seg så reagerer de med å innta en offerrolle og dermed skape enda mer klikk og inntjening. Dette er forøvrig ikke nytt.. Kjendiser melker media for alt det er verdt når det går bra, men når de driter seg ut så er de offer og vil være i fred. Sorry, bloggere og kjendiser.. det heter medaljens bakside.
Store stemmer i offentligheten snakker nå varmt om å få regler på hvordan bloggere skal kunne snakke om forskjellige «betente» temaer. Vær varsom plakaten virker ikke helt som den skal. Jeg håper de får det til.
Jeg oppfordrer uansett alle til;
Ikke klikk på overskrifter disse bloggerne har som tydelig og klart handler om kropp, operasjoner, eksponering, etc.
Gi et signal. Til bloggerne. Til redaktørene. Til alle de unge menneskene.
